PARERGON-ARKIV

Få, om noen i det hele tatt, tør vel betvile at brevets tid definitivt er ute? Det å skrive brev, med penn på pent papir, hører nå fortiden til – i det minste hører det gammelmodige mennesker til. Nå virker det rett og slett en smule bakstreversk å skrive og postlegge, når man har noe å kommunisere. Brevets tid er altså ute, likevel viser det seg at postkassa mi er fullere enn noen gang. Postkassa fylles daglig til randen av upersonlige og kulørte foldere og blader. Noen av dem er riktig nok adressert til meg, men de blir ikke mindre personlige av den grunn. Tvert i mot, faktisk. Alt som oppnåes med denne direkte henvendelsen er bare å irritere ekstra. Ingen jeg kjenner synes det er festlig med all denne reklamen i postkassa, likevel forsetter den å komme i strie strømmer. Det tyder på at den faktisk virker, merksnodig nok. Selv om brevet kanskje har gått av moten, så har ikke postkassa gjort det samme. Den fylles av aviser, regninger og aviser.

Neida, det er klart at å skrive brev er altfor langsomt i våre raske tider. Ikke helt uten grunn heter god, gammeldags post ’snail mail’ på utenlandsk. Vi har flere kjappe kommunikasjonsmiddel for hånden. Tenk bare på telefonen, både fast og mobil. Dessuten, og ikke minst, vi skriver tekstmeldinger og elektronisk post. Selv synes jeg e-post er flotte saker, til tross for at også e-postkassa fylles av mye tull. Noe som gjør e-post til en bra ting, er at det er ganske lav terskel for å ta kontakt. Det er mange det er skummelt å ringe til, og et brev er både gammeldags og veldig formelt. Men e-post er greit og anspråksløst. Den man sender til kan jo slette det ulest, om så er. Dessuten går det raskt. Man kan sende en beskjed til andre siden av verden og straks få tilbakemelding. Sånn var det virkelig ikke seilskutenes tid. Den gangen tok det virkelig lang tid. Sendte man kjærlighetsbrev kunne mottakeren rekke å gifte seg og få barn før brevet kom fram. Om det i det hele tatt kom fram. Postskuta kunne angripes av pirater eller gå på grunn, for ikke å snakke om storm og orkan.

Jeg ønsker ikke postmannen noe vondt, men en orkan som senket all reklamepost for evig ville ikke vært av veien. Å sjekke postkassa har lenge vært dagens høydepunkt for meg, men den gleden er i ferd med å minske. Det er jo bare det samme der, dag etter dag. Smarte ting å kjøpe for en billig penge. Akkurat som om det ikke er nok reklame i avisene og på tv? Jeg trenger ikke mer. Men brevets tid er ute, som sagt. Et og annet postkort slenger innom fra familie på ferie, det er klart. Dessuten er det jo snart jul, da kommer det adressert post med håndskrevne hilsener. Men så er jo jula ganske gammelmodig av seg i det hele tatt. Noe har gått tapt, jeg mener det. For det er utvilsomt lurt noen ganger å la en kommunikasjon utvikle seg langsomt. Noen svar er verdt å vente på.