PARERGON-ARKIV

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Kanskje det er grunn til begge deler. President Georg W. Bush får en runde til i Det Hvite Hus. Sikkert til stor glede for han selv og en bråte med ekstremkristne amerikanere. Selv har jeg vrient for å hoste opp noe særlig med entusiasme for dette valgresultatet. Men det var ikke mitt valg og min stemme teller heller ikke. Hva vi enn måtte mene her i Europa, gjorde de ”over there” sitt eget valg. Det må vi bare godta, og kanskje til og med respektere. Vi trenger ikke like det, for dessverre så har jo valg av statsleder i USA mye å si også for resten av verden. Hvem som blir statsminister i Norge bryr vel knapt noen utenfor landets grenser seg noe om. Vi kan plaske så mye vi vil i andedammen vår uten at det skaper bølger for noen andre. Dessuten vet jeg altfor lite om Kerry, alt er bedre enn Bush var det europeiske argumentet for Kerry. Det er langt fra sikkert at det ville bli noe gledelig overraskelse å bli bedre kjent med John.

Siden Georg W. Bush faktisk vant valget, så er vel den jevne amerikaner, de som stemte for, vel også fornøyd. De får vel det de vil ha, ett hvert folk får den statslederen de fortjener? Han føyer seg jo pent inn i rekken av presidenter som i hvert fall venstresiden i Europa har mislikt. Derfor har det kanskje også blitt fokusert på Bushmotstanden i en slik grad at vi har mistet det rette perspektivet. Mange amerikanere er for dødsstraff og motstandere av homofilt partnerskap, så mange at det siste er forbudt i flere stater og det første tillatt. Bush er ikke en ensom cowboy mot strømmen, det har vi kanskje lett for å overse. Han er faktisk mannen de vil ha til å lede seg, enda en gang. Nå har de jo fått prøvd hva han er god for og de vil ha mer. Selv om vi nok kanskje synes vi har fått nok. Kanskje hadde valgutfallet blitt annerledes om amerikanerne hadde lest norske aviser? Neida, vi får vel tro de hadde all nødvendig informasjon tilgjengelig.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Bush er like kjent for sin ufrivillige humor som for krigen mot terrorisme. Så han har gitt oss mye å både le og gråte over. Gjerne begge deler samtidig, som i følgende sitat: "I'm honored to shake the hand of a brave Iraqi citizen who had his hand cut off by Saddam Hussein." Ufrivillig humor rundt en meget alvorlig og trist sak. Amerikansk utenrikspolitikk, og innenriks for den saks skyld, er komplekse saker. Det er lett å bli et offer for svart/hvitt tenkning og søke de enkle løsningene. Sett her fra berget virker Bush som de enkle løsningers mann, det er lett å tenke det om en som griper så raskt til sabelrasling. Men kanskje har Georg W. mer å komme med enn vi tror, kanskje hadde han rett når han sa: ”They misunderestimated me.” Han kan vise seg å være en farlig mann å missundervurdere.