PARERGON-ARKIV

Mange har ment seg å oppleve unaturlige og overnaturlige ting. Flere enn alle i det minste kjenner noen som har vært utsatt for spøkelser. Knirking i loftstrapper og uforklarlige kalde gufs gjennom huset. ”Det finnes mer mellom himmel og jord...”, sier vi og nikker megetsigende. Jo eldre hus, jo mer tilbøyelige er vi til å tro på spøkelseshistoriene. Kan det i tillegg fortelles om svikefull kjærlighet og groteske selvmord, fryder vi oss ekstra. Engelske slott er selvsagte og perfekte kulisser for døde som tar et ekstranummer. Her hjemme er hovedgårder og herskapshus vanlige åsteder. Ja, det virker som om de liker å snobbe litt oppover, disse daudingene. Kanskje er sosialismen skrømtenes største fiende? Når klasseskillene er borte og alle bor i rekkehus, hvor skal de da rasle med lenker og skrangle med bein? Men enn så lenge finnes det svære, gamle rikmannshus her i landet for spøkelsene å herje i.

Nei, spøkelsene er nok langt fra døde. Uff da, de må jo være døde for å være spøkelser, så spøkelsene er nok døde, levende døde. Spøkelser er jo døde som går igjen. Det jeg mener er at de ikke er døde som fenomen. Til tross for at sosialdemokratiet har vært rådende i Norge en stund. Nå har spøkelsene vært spådd på vei ut i hundrerer av år. På 1700tallet, for eksempel, så sluttet engelskmennene å bygge kaminer i husene sine. Det var slutten på attgangarane trodde man, for det går jo ikke an å fortelle spøkelseshistorier rundt en radiator. Senere var det det elektriske lyset som skulle fordrive disse plageåndene. Troll, nisser, nøkken og huldra forsvant, mer eller mindre. Men spøkelsene lever i beste velgående. Vel, ikke akkurat lever da – men dere skjønner hva jeg mener? Statistikken viser at troen på spøkelser bare øker. En og annen observerer en sjøorm eller djevler fortsatt. Men sånt noe blir bare småtterier i forhold til alle spøkelsene som folk mener seg å ha sett og rapporterer om. Merkelig nok er det større spøkelsestetthet i utlandet enn her hjemme.

Det kan selvsagt ha noe å gjøre med det tradisjonelt har vært flest trehus i Norge, og de blir ikke så gamle som murhus. Herregårder og slott er jo som kjent av mur. Men hvorfor skulle ikke disse plagede døde likeså godt kunne ferdes i avsides strøk og vanlige folk? Enten er de, som jeg allerede har vært inne på, noen urimelige snobber eller det er bare rikinger som har grunn til å gå igjen. Du kan ingenting ta med deg når du dør, sies det jo – kanskje det er vondt å forlate jordisk gods? En annen ting er jo det at de er så lyssky. De er noen ordentlige vanedyr. Midtnatt må det være for at de skal gidde å vise seg. Da er jo vi vanlige folk synsforstyrret av trøtthet og rimelig mørkredde. Er det maktpåliggende for dem å bli sett, om de i det hele tatt har et budskap, så bør de komme med det på dagtid. Selv hvileløse gjengangere burde unne oss vår nattesøvn.