PARERGON-ARKIV

Etter litt fram og tilbake, om og men, fant Olavskomiteen ut at Olavsdagene fortsatt skulle være sentrert rundt Olav. Det er nesten så man aner en rød tråd her. Nå er vel de færreste her i byen i tvil om hvem Olav det siktes til, men for ordenes skyld; det er han med tilnavnet ”Den Hellige”. Noe han selvsagt aldri ble kalt så lenge han var i levende live, både fordi man ikke kan bli unevnt til helgen før man er død og fordi det neppe falt noen av hans nærmeste inn å se på han som en hellig mann. Olav var nemmelig et skikkelig råskinn. Det er allment kjent at han kristnet Norge med sverd. Jaja, tenker vi kanskje, for det høres ganske tilforlatelig ut når det sies på den måten. Men det fortonte seg nok ganske annerledes for de det gjaldt. Fakta er jo at sa man nei til Hvitekrist, ble man brutalt tatt livet av. Det var i sannhet harde tider. Vår venn Olav var kanskje ikke den verste voldsmannen av dem alle. Uansett har han blitt et ikon for byen vår.

Klart det er stas med lokalhistorie. Helgenkongen er dessuten en viktig historisk person også nasjonalt. Men strengt tatt har det vel gått inflasjon i disse vikinggreiene? Det er viking ditt og viking datt. Som Yngvar Ustvedt er skriver i sin nye bok, ”Verre enn sitt rykte”, kan man knapt bevege seg i en middels norsk by uten å se ordet viking praktisk talt overalt. Alt fra rengjøringsfirmaer til redningstjenester heter noe med viking. Våre forfedre har blitt et positivt symbol med god markedsføringsverdi. Selve ordet er av uviss opprinnelse og ble lite brukt i det vi kaller vikingtida. Det er skrevet flere bøker om temaet, men en kjapp konklusjon er at det betyr pirat eller sjørøver. En noe lengre definisjon av ordet er; ”avviker som drev som sjørøver, pirat på plyndringstokt på fremmede kyster”. Både hos Snorre og i islendingesagaene blir viking brukt nedsettende, ingen helter eller fornemme menn blir kalt viking. Det betyr rett og slett illgjerningsmann og manndreper, derfor kalles bare fredløse rømlinger og dårlige folk det. Det er selvsagt en grunn til at ordet viking hadde en slik betydning. De var fæle voldsmenn som ranet, plyndret og voldtok.

Så da kan man kanskje spørre seg hvorfor vi er så fascinert av disse voldsmennene? Rett nok er det kanskje ikke de opprinnelige vikingene vi er så opptatt av, men de andre nordboerne fra samme epoke. De som dyrket jorda, vevde klær og lagde smykker? Tja, men jeg tror ikke det er bonderomantikk som ligger bak. Kanskje har det sammenheng med at vi gjennom århundrer med union var undersotter og slavefolk? Vi trenger en historie å skryte av og hauser de gamle vikingene opp til å være noe annet enn de faktisk var? Det finnes sjeldent enkle svar og flere enn alle har meninger om vikingene. Skal vi beundre treskjæring, tekstiler, skipsbygging og litteratur, bør vi kanskje også huske de mindre fordelaktige sidene? Er vi for ukritiske kan vi komme til å forherlige voldsmenn.