PARERGON-ARKIV

Ærlighet varer, som kjent, lengst. Selv om det er en vedtatt sannhet og noe de fleste kan si seg ening i, er det ennå ingen som har sagt noe om hvor lenge den varer. Jo da, ærligheten varer lengst, men det er jo noe upresist. Hva den varer lengre enn er også noe uklart. Lengst – det burde jo kanskje bety lengre enn alt annet. Det er fordømt lenge det. Ikke vet jeg om den varer lengst i tid eller rom heller. Det hadde vært ålreit å vite hva slags måleenheter som ligger til grunn for utsagnet. Er ærligheten lang eller varer den lenge? Antagelig dreier det seg nok om varighet i tid, ikke sant? Verken to meter eller sytti kilometer ærlighet er noe man med rimelig alvor kan forholde seg til. Men er det sant som det sies, at folk var ærligere for, så har den jo noe dårlig holdbarhet i tid også. Det er jo ulikt hvordan man ser det, men det virker ikke umiddelbart som om man kommer lengst med ærlighet heller.

For eksempel regner de fleste butikker med at ærligheten vår ikke rekker ut på parkeringsplassen og tilbake igjen. Derfor er det innført pant på handlevogner, hadde det ikke vært for denne tier’n så hadde vi nok putta vogna baki bilen. Neida, så ille er det selvsagt ikke, men ærlig talt, hvor mange hadde orket å gå tilbake til butikken med vogna, hvis det ikke hadde vært for panten? (Men jeg kan liksom ikke huske at det sto handlevogner og slengte rundt forbi før denne panten ble innført.) Det dreier seg altså mer om at vi skal gidde å rydde etter oss, enn om at vi ikke skal stjele handlevogner – derfor handler det kanskje mer om moral enn ærlighet. Men det må vel være lov å si at moral og ærlighet henger sammen. Det et lite tankekors at ærligheten vår takseres til en tier, og at det viser seg å virke. De aller fleste går lydig på plass med vogna, selv i regnvær.

Ikke blir vi fornærmet heller, over at vi på denne måten blir regnet for slabbedasker allerede i utgangspunktet. Men folk jo litt rare, som Maj Britt er inne på. I hvert fall er vi rarere enn de fleste andre. Jeg husker jeg leste i avisene, den gangen det ble innført bot for ikke å ha barna festet i bilbelte, at folk straks ble flinkere til å sikre ungene sine. Vi var altså mer redde for en bot enn vi var redde for at ungene skulle flakse rundt i bilen. Noe av det samme finner vi når vi på bilferien svinger inn på en rasteplass. Der er bord og benker lenket fast med tjukke kjettinger. Antagelig hadde vi måttet sitte på bakken dersom vegvesenet, eller nå hvem det er som har vært ute med kjettingen, ikke hadde vært så forutseende. For hvem ønsker seg ikke noen nye hagemøbler, som hundrevis av unggutter med kniv har ripet inn stygge ord i? Når jeg tenker meg om, så synes jeg de bør sikre kjettingen også. For det er akkurat som om noe må minne oss på at vi skal oppføre oss. Det skal ikke så mye til – noen meter med kjetting, en bot eller en tier i pant.