PARERGON-ARKIV

Antagelig ville salige Alexander Graham Bell (1847-1922) rotert i graven om han visste hva hans banebrytende oppfinnelse skulle ende opp som, da han tok patent på den første praktisk anvendbare telefonen i 1876. Han tenkte seg nok først og fremst telefonen som et kommunikasjonsmiddel, og det er ingen grunn til å betvile at det også har blitt det. Verden har blitt mindre, selv ikke de fjernest boende slektninger er mer enn et par tastetrykk unna. Det er sikkert mange som har hatt stor glede av å høre stemmen til et borteboende familiemedlem nå i jula. Når privattelefonen ringer, regner vi for det meste med at det er noen vi ønsker å snakke med som er på tråden. Slik har det vel også stort sett vært, men nå har telefonen også tatt mer og mer form av å være en markedsplass. Ikke så særlig overraskende, kanskje, men desto mer plagsomt. Det er vel få ting som virker mer innvandrende enn telefonsalg?

Det ringer, det ringer og noe er på ferde. Vi skvetter opp fra godstolen for å ta telefonen. Har dere, som meg, trådløs telefon, går det bort noen verdifulle sekunder på å lokalisere hvor ringelydene kommer fra. Det ringer, det ringer – hvem kan det være? Goddag, sier det vennlig i røret, det er kanskje mannen i huset jeg snakker med? Jeg har da vært ute en vinternatt før, og aner straks ugler i mosen. Absolutt ingen i nærmeste familie spør om jeg er mannen i huset, og ingen av mine venner sier goddag etter klokken seksten på ettermiddagen. Dersom jeg fortsatt skulle være i tvil, kanskje det er en fjern slektning som har vært lenge i utlandet og ikke helt har vent seg til morsmålet igjen, fjernes den tvilen for evig og alltid når vedkommende i røret lurer på hva slags vitaminer jeg tar for tiden. Det er irriterende med trådløs telefon fordi man alltid må lete etter den. Men enda mer irriterende er det at man ikke lenger kan slenge på røret. Uansett hvor grettent og bestemt jeg trykker på ”av”-knappen, blir det ikke noe schwung over det.

Reklame er ofte ille, men telefonreklame er verste sort. All annen reklame er man for det meste forberedt på. Går man i postkassa vet man det er reklame der. Det samme gjelder reklame på tv – den kommer aldri uforvarende på. Når det ringer i telefonen vet man ikke hvem det er. Derfor føles det alltid som om man blir tatt på senga når det er en telefonselger. Dessuten blir det mer personlig når det er et virkelig menneske som man må prate med. Har man rimelig med vanlig folkeskikk prøver man å vri seg unna uten å ta for hardt i. Det, som alle vet, nytter ikke. Man må aldri innlate seg på en samtale med en telefonselger – da har man tapt, eller i det minste kjøpt. Det eneste telefonsalg er godt for, slik jeg ser det, er i å øve seg opp i å være ekkel med fremmede. Det ringer, det ringer og vi er på vakt. Nølende tar vi røret, usikre på om vi skal være vennlige eller bestemt og avvisende. Men nå har jeg i hvert fall lært å si nei.