PARERGON-ARKIV

Å reise kan bety så mange forskjellige ting. Det er så uendelig mange forskjellige måter å reise på. Men uansett så innebærer det i hvert fall en bevegelse, en drift. Går vi etymologisk til verks så finner vi ut at reise er i slekt med engelsk: ”rise”. Av det ble det til, ifølge Nudansk Ordbog, ”det at rejse sig for å drage avsted.” Altså er det en stigende bevegelse. Derfor er det ikke særlig vanskelig å forstå at det har vært et grunntema og grunnmotiv i lyrikken, og kanskje også all annen litterattur, helt siden den var en lovsang til gudene. Orda skulle stige til himmels og blidgjøre gudene. Litteraturen kan reise et tårn, så vi kan se ut over våre egne liv. Men med reise forstår vi kanskje først og fremst en ferd, noe som tar oss med til et annet sted. Å reise og å lese er derfor lignende foreteleser. Vis meg en tekst, og jeg skal vise deg en reise, har noen sagt.

Å lese er en reise, som i beste fall kan gi en lyst til å utforske ukjent terreng. Lyrikkleseren er kanskje den mest nysgjerrige leseren? Trangen etter det ukjente er i hvert fall en viktig drivkraft for meg som diktleser. Diktet er ofte ikke åpenbart og klart ved første gjennomlesning. Kanskje er det slik som den danske litteraturforskeren Anne-Marie Mai har uttrykt det: ”...ingen kan vite seg sikker på, hvor vi ender. Det er poesiens lykkelige risiko.” Mange har vært inne på det samme, Helge Torvund har sagt at poesien er et våpen mot vanetenkning og Inger Elisabeth Hansen mener at poesien skal pløye opp språket. Man kan ikke vite seg sikker, dessuten risikerer man å havne på steder man ikke har vært. Å lese er også det nærmeste man kan komme det å tenke et annet menneskes tanker. Leser man dertil poesi, som jo handler om å mestre språket – og på mange måter om å få sagt det usigelige, kan tanken til og med kjennes ny.

Leserens risiko er at man ikke kan vite seg sikker på hvor man ender. Poetens risiko, en kalkulert risiko antar jeg, er han ikke kan nå alle og at det er uendelige muligheter for feillesninger og misforståelser. Som Erling Kittelsen sa det: ”Dikt faller alltid på feil steder.” Men vil man nå alle, så må man snakke enkelt og med store bokstaver; for eksempel ’Leve revolusjonen’ eller ’Senk alle offentlige avgifter’. Men poetens oppgave er ikke å agitere eller konkludere, poesi er språk i en prosess og i dialog. I forfatterens hender blir språket flerstemt og flertydig, åpent. Poeten er ikke politiker. At all god poesi er politisk, fordi det i seg selv er politisk å beskrive noe som ikke eksisterer offisielt, på arbeidsplassen, i avisene og som politikerne overhodet ikke beskjeftiger seg med – se det, det er en helt annen sak. Med en forenkling kan det kanskje sies at makt- og mediespråket motiveres av andre krefter og har et kortsiktigere mål enn det litterære språket. Aviser og TV er oftest en informasjon vi passivt tar imot. Ønsker vi dialog, så tror jeg litteraturen kan hjelpe oss med det.