PARERGON-ARKIV

Jeg har begynt å venne meg til det nå. Det tok tid – det skal jeg være den første til å innrømme. Ikke at det er så veldig drastisk, men i begynnelsen var jeg i stuss. Sånn er det jo ofte med nye ting, det tar tid å bli vant til det. Plutselig en dag, det var i hvert fall slik det virket for meg, skiftet nordmenn adferdsmønster. At jeg ikke hadde noen forståelse å tolke det inn i, sier kanskje mest om meg. En dag så stod de bare der, klynger av folk. Spredte klynger, slik er man jo ikke vant til, det er ikke hverdagskost. Sammenstimlinger av folk blir det jo bare som regel når det har skjedd noe, gjerne en ulykke. Nå stod de bare der, sammen. Så vidt jeg kunne se var det ikke noen klar årsak. I noen klynger snakket de sammen og lot til å kjenne hverandre. Andre klynger, og dette syntes jeg var merkelig, stod bare sammen i tilsynelatende taushet. Sånn man står sammen når man venter på bussen, du vet – man prøver å se opptatt ut. Ikke snakk til meg, jeg tenker på viktige saker. Men her var det ingen ulykke å se, ingen busser i vente og ikke virket folk særlig oppskjørta heller.

Ja, det var snodig. Hvorfor står alle disse menneskene bare her? Slikt hadde jeg ikke sett her i landet før, ikke i utlandet heller, men jeg er jo ikke akkurat en globetrotter heller. Så det med utlandet kan jeg ikke helt gå god for. Men hvorom allting er, for meg var dette nytt og mystisk. Der stod de altså i klynger, tause eller i samtale. Etter hvert som sommer gled over i høst ble disse klyngene noe tynnkledde i forhold til været. De stod sammen og frøs. Dem om det, kunne jeg tenkt. Så ble det vinter, mange klynger var fortsatt tynnkledde og frysende, andre hadde pledd. Ofte hadde hele gruppen like pledd, gjerne med en logo på. Noen steder fikk de med tiden montert varmelamper. Der det ble montert varmelamper, var det som regel noe å sitte på også. Så hvorfor var det så om å gjøre å være utendørs i klynge? Ja, du har sikkert gjettet det for lengst. Det har blitt et helt vanlig syn, vi er vant til det nå og finner det overhodet ikke merkelig lenger. Bare det er jo kanskje litt merkelig i seg selv.

Selvsagt er det røykeloven som har jaget alle disse menneskene ut på gatene. At jeg ikke så det med en gang. De hadde jo faktisk noe felles, alle disse som stod i disse klyngene. Enten de var tause, pratsomme, pleddkledde eller hutrende – så holdt de seg fast i sigaretter, rullings eller filter. Men det la jeg altså ikke merke til. Jeg har jo vokst opp med røykende debattanter på tv, røyking på buss og i banker. For meg er ikke en røyker noe som stikker seg ut, enda, det var derfor jeg ikke så det. Men når jeg endelig så det, så så jeg det også. Nå vet jeg med en gang hvorfor folk stimler sammen. Det er faktisk ikke mulig å se en gruppe mennesker uten å tenke; røykere. Ser jeg en folkeklynge nå, tenker jeg ikke at det må ha vært en ulykke, snarere tenker jeg at det er røyk og ingen ild.