PARERGON-ARKIV

Tiden sitter ikke stille, tiden er den store omgjøreren. Ikke sant, du har hørt det før, tiden leger alle sår og om hundre år er allting glemt. Alt ser annerledes ut i bakspeilet. Særlig gjør framtiden det. Det jeg mener er selvsagt at framtiden ser veldig annerledes ut når vi er der, enn når vi ser framover. Vi vet ikke hva vi skal igjennom før det er over. Å bli voksen er helt klarte en sånn foranderlig greie. Fysj, voksen, tenkte vi, det skulle vi aldri bli. Å bli voksen er når alle visjonene har stivnet, trodde vi. Men det er jo klart, hva visste vel vi om hva det vil si å være voksen? I andre kulturer finnes det ganske brutale riter man må gjennom for å kalle seg voksen. Jeg er konfirmert. Klart jeg følte meg voksen etterpå, da var det merkelig nok stas å være voksen en liten stund. Men det vår ikke i noen særlig grad et tøft ritual. Antagelig krevde det et visst mot å tre på seg konfirmasjonsdressen, men utover det var det vel mest å ligne med en innsamlingsaksjon. Den gode saken var stereorack til meg. Men voksen ble jeg kanskje ikke av den grunn?

Noe som jeg synes er virkelig rart å tenke på nå, er at vi så på tjuesju som voksent og trettifem som utgammelt. Men sånn var det jo bare, fast jobb, rekkehus og barnevogn var så å si synonymt med gamlehjemmet. Da var man satt og ferdig. Det ville man jo ikke bli. Antagelig var vi nok litt tette som tenåringer, når vi trodde at det ikke gikk an å høre på rock etter tretti. Da var det liksom over og bare rutiner igjen. Rart så annerledes det føles nå. Jeg føler meg ikke akkurat ferdig, litt satt kanskje – men det har ikke lenger den samme negative klangen. Rock hører definitivt fortsatt på. Jeg tror at det hele bunner i at vi ikke var i stand til å se forskjell på form og innhold. For det er nemmelig slik at rekkehus, stasjonsvogn og fast jobb kun er form. Ser man på formen er nok mange voksne til forveksling like, men vi fyller livene våre med forskjellig innhold. Kanskje jeg til og med skal driste meg til å påstå at vi er mer forskjellige på innhold enn ungdom?

Det er kanskje ikke så innmari kult å være Peter Pan? Aldri bli voksen og fange i Eventyrland for evig og alltid? Det er godt å bli voksen. Voksen er kanskje også bare en form – innholdet må vi stå for selv. Men det er faktisk en del ting som kommer med åra. Med fast jobb følger bedre råd, for eksempel, og det er jo fine greier. Dessuten gir jo de rutinene man fryktet som pesten, en høy grad av trygghet. Men tiden, den går bare raskere. Når man er seksten varer sommerferien i en evighet, når man er tretti er et år et ganske kort perspektiv – evigheten føler vi sjeldnere på. Det fine er at man kan være seg selv, uten at man behøver å markere det så sterkt for omverdenen. Plutselig en dag, så er det nok å vite selv – det er min form med mitt innhold.