PARERGON-ARKIV

Hva er feil med norsk litteratur, sa machokisten. Ingenting, sa sadisten, her er de fire store. Det er vel ingen som har lest ”Familien på Gilje”, eller noe annet av Jonas Lie for den delen, som har problemer med å forstå åpningsvitsen. Det er kanskje både mulig og ønskelig å revurdere den norske litterære kanon fra tid til annen. Men allerede har jo Lie blitt for de spesielt interesserte – ikke sant? Kielland opplever en mild renessanse og et og annet av Bjørnson blir vel fremdeles lest for fornøyelsens skyld. Ibsen, derimot er jo ikke bare en av de fire store i norsk sammenheng, men blant noen få store selv i internasjonal sammenheng. Et søk på vår alles nettvenn Google gir i overkant av tre hundretusen treff, det er det nok ikke mange andre nordmenn som får (selv fikk jeg bare tjuesju treff). Henrik Ibsen er nok den desidert mest kjente nordmannen i verdenssammenheng. At Ibsenhuset er et parkeringshus i selveste den norske hovedstad sier vel litt om vårt eget forhold til Ibsen?

Ibsen er jo for tiden mest aktuell her hjemme som et mulig, framtidig fravær. Det er nemmelig foreslått at norsklærerne selv skal bestemme hvilke forfattere de skal undervise om. Før har det vært rimelig tydelig nedfelt i lærerplanen, selv om lærere alltid har hatt et visst spillerom. I den sammenheng har det blitt utrykt bekymring om Ibsens plass på pensum. Nei, man blir selvsagt ikke automatisk glad i litteratur av å lese Ibsen, like lite som man automatisk blir et bedre menneske av å lese den samme. Men det er vanskelig å tenke seg en framtid der nordmenn overhodet ikke har peil på hvem eller hva Ibsen er i det hele tatt. Kanskje er det viktig å øke leselysten blant folk flest, da tenkes det vel først og fremst på unge gutter.

Men er det virkelig slik at det er et fett hva de leser, så lenge de leser noe? Det er i hvert fall noe som har blitt hevdet mange nok ganger til å fremstå som en slags sannhet. Selv er jeg ikke like sikker. En helt annen ting er at jeg synes det bør finnes rom for, og at det er en tid for, mange forskjellige typer litteratur. Likevel vil jeg hevde at for de fleste er livet for kort til å lese dårlige bøker, da kan klassikerne være gode å ty til. Men dersom det fortsettes å hevdes at gutter ikke leser, vil det til slutt bli en absolutt sannhet. Bokklubbene og bokbadene henvender seg først og fremst til kvinner, bokhandlerne stiller ut Bridget Jones og lignende. Det er ikke mye som frister oss gutta innafor da. Dessuten, dere har vel sett vervepremiene til bokklubbene? Varme, deilige pledd, tekopper eller fullt servise. Aldri skiftenøkkelsett eller ølbrikker. Jeg er helt sikker på at gutter leser, kanskje like mye som jenter – bare andre ting. Derfor må det finnes ut hvor man egentlig vil, for er det virkelig slik at det som er viktig er å få gutter til å lese bøker, så finnes det nok andre veier å gå en å kutte ut klassikerne.