PARERGON-ARKIV

Det er vel få, om noen, personer i historien som vi vet så lite om og har skrevet så mye om, som William Shakespeare (1564 – 1616). Det er ikke lett å anslå hvor mange bøker det alt i alt har blitt skrevet om vår Will, selv bibliografiene fyller flere bind. Ifølge Øyvind Bergs etterord til egen gjendiktning av ”Hamlet”, så skrives det for tiden førti bøker hvert år – bare om ”Hamlet”. Det sier lite om den samlede produksjonen av sekundærlitteratur rundt Shakespeare, men gir likevel en viss pekepinn om den store mengden. Noe kan man sikkert enes om, men store deler av denne bokproduksjonen består av sprikende opplysninger og motstridende syn. Selv ikke engang om Shakespeare skrev Shakespeare klarer de å bli enige om. Likevel, Shakespeares storhet hersker det liten tvil om. På påstanden om at det egentlig bare finnes en tekst, som alle forfattere skriver på, svarte Borges at egentlig finnes det bare en forfatter og alle heter Shakespeare.

Vi kjenner Shakespeare først og fremst som dramatist, og de aller fleste i vår kulturkrets, og utenfor også, har et forhold til skuespill som ”Romeo og Julie” og ”Hamlet”. Det mest kjente sitatet i verdenslitteraturen må vel være: ”To be or not to be”? Selvsagt var han også i sin samtid kjent for skuespillene, men det var faktisk som poet han nøt størst anseelse. Diktene ”Venus and Adonis” (1592-3) og ”The Rape of Lucrece” (1593-4) ble trykket opp flere ganger på ganske få år, mens skuespillene i sin helhet ikke fantes på trykk før etter hans død. Litt rart er det kanskje da at når boken ”Shakespeare’s Sonnets” kom på trykk i 1609 så vekket den lite oppsikt. Shakespeare var da 45 år gammel og hadde nesten hele sin karriere som dramatist bak seg. Med den kjendisstatusen han da hadde oppnådd, skulle man kunne tro at det burde bli en umiddelbar salgssuksess. Kanskje berodde det på at sonetten ikke lenger var på moten, eller kanskje var det vanskelig å forholde seg til innholdet.

For det eneste alle kommentatorene klarer å enes om, er at sonettene er kjærlighetsdikt. Men hva slags kjærlighet? Hovedtyngden av de 154 sonetten er skrevet til en, eller kanskje det er flere, mann. De som helt klart er skrevet til en kvinne, setter ikke poeten i et godt lys, men kvinnen enda mindre. Men som Stephen Booth greit har uttrykt det: ”Det er neste helt sikkert at Shakespeare var homoseksuell, biseksuell eller heteroseksuell. Sonettene kaster ikke noe lys over den saken.” Samtidig, i en annen del av verden. Georg W. Bush har bestemt seg for å forby pro-homoseksuell litteratur. Dette er for å oppmuntre og bevare vår kultur. Hvorvidt vår kultur da innebefatter Shakespeare blir, i beste fall, et åpent spørsmål. Sonettene er jo en ting, men også en del av skuespillene innholder menn som beiler til menn. Kanskje blir sonettene og de gjeldene skuespillene fjernet fra amerikanske skolebibliotek? Gerald Allen, politikeren som skal gjennomføre dette, sier at kanskje kan Shakespeare gå fri, bare kanskje altså. Dessuten er det vel mulig å tone det hele ned?