PARERGON-ARKIV

Maten er en viktig del av kosten, som man sier. Uten mat og drikke er det vel ikke bare helter som ikke duger? Men mat er jo så uendelig mye mer enn føde. Vel er det viktig å kunne spise seg mett, likevel kan det til tider virke som om det er en underordnet del av måltidet. Fra de tideligste tider har både det rituelle og det sosiale aspektet vært en sentral del av måltidet. Til vanlig regnes det som riktig å være spar med maten, spise opp det man har forsynt seg med og ikke kaste noe. Er det derimot fest, for eksempel juleselskap, ska bordet bugne og fråtsing er normalen. Ved matbordet finnes det mengder med små ritualer og uskrevne regler, mange av dem er kulturelt betinget. Det merker man når man spiser i utlandet, det er enkelte koder det er vanskelig å forstå og som skiller seg fra det man er vant til. Noen regner det for uhøflig å la det være mat igjen på tallerkenen og andre anser det for god tone å la litt ligge igjen. Det er forskjeller over landegrenser og regionsgrenser, men det er lett å finne forskjeller fra familie til familie også. Små forskjeller ikke bare i matvaner, men også i hvordan man har det rundt matbordet.

De som deler mat deler liv. Måltidet er både fellesskap i praksis og også et symbol på fellesskap. Bare tenk på det symboltunge nattverdsmåltidet, det er fellesskap med Gud og de som tror det samme. Direkte matnyttig kan jo ikke oblaten og vindråpen hevdes å være. Her er det altså snakk om et måltid som er ren symbolikk. (I parentes bemerket, enkelte har hevdet at vampyrmyten har sitt utspring i nattverden. Det må jo ha virket mystifiserende på de romerne som hadde kristne naboer, at de samlet seg om natten, snakket om evig liv og å drikke Jesu blod. De kristne fikk altså evig liv av å drikke blod, omtrent som vampyrene.) At det å spise er en hellig handling finner vi også i jødedommen, hvor rituelle måltid og det dekkede bord kan sees på som et motstykke til alteret. Her hjemme finner vi det å dele med seg av mat som en prøve på godhet.

Tenk bare på Askeladden som deler matpakka si med både den ene og den andre, og får tre ønsker oppfylt som takk. Ofte blir hele verden omtalt som menneskenes felles matfat. Tenker vi oss at vi alle sitter rundt det samme bordet, blir forskjellene tydeliggjort, samtidig sier det noe om våre muligheter og forpliktelser. Men alt forutsetter at vi er rimelig mette, det er det første behovet som må fylles. Først når det basisbehovet er dekket kan bordet dekkes med ritualer og meningsinnhold. Kanskje bør vi lære av Askeladden og dele med oss av det som er vårt, før vi prøver å belære. Det er som Mackie med kniven synger i Brechts Tolvskillingsoperaen: ”De herrar, som så gjerne vil ta ordet / og lære oss om riktig veg og lei, / høyr her: Først må de gi oss mat på bordet, / så kan de preike, da er saka grei. / De elskar dykkarm agar og vår tapre sjel, / men gløym ikkje at vi har gjort vårt val, / og kor de snur og vender på det, veit vi vel / at først kjem mat og sidan kjem moral.”