PARERGON-ARKIV

Som kjent var kristendommen i utgangspunktet en ganske liten jødisk sekt. Det betyr at de første kristne var jøder, og siden at de som ønsket å bli kristne først måtte konverterte til jødedommen. Langt senere valgte de som søkte seg til den kristne lære å omgå jødedommen, og de ble da av den grunn kalt hedningekristne. I oldtidens verden var jødene ikke en ubetydelig folkegruppe, det er vanlig å anslå folketallet til om lag fem til sju millioner. Romerriket på samme tid anslåes til ca. seksti millioner, så jødene utgjorde faktisk rundt 10 % av den totale befolkningen. De aller første kristne var altså jøder, helt først kan vi vel si at Jesu disipler var, og det vi har av kilder til Jesus-bevegelsen slik den var i Jesu egen levetid er begrenset. Det finnes praktisk talt ingen ikke-kristne kilder som kan fortelle noe om denne Jesus-bevegelsen fra utsiden, verken greske, romerske eller jødiske forfattere fra samtiden har lagt merke til eller brydd seg om de første kristne.

Det vi har er evangeliene og de er skrevet ned rundt førti år etter Jesu død, og kan derfor ikke akkurat regnes for øyenvitneskildringer. Etter førti år kan man heller ikke regne med at det var særlig mange som kjente Jesus som fortsatt var i live. Religionshistorikere legger vekt på å fremheve dette, og at evangeliene er litterære produkter og dermed er den Jesus vi møter der en litterær skikkelse som uttrykker den religiøse troen til forfatterne. Noe som selvsagt ikke betyr at han ikke kan ha vært en historisk person eller at er en historisk kjerne i evangeliene. Siden har mange fortsatt å forme Jesus i sitt bilde. Likevel er det enkelte ting det går an å utlede og regne for autentisk når det gjelder Jesus-bevegelsen slik den var mens Jesus stadig var i live. Det mest iøynefallende er dens radikalitet, det gies et tydelig bilde av en religiøs-sosial holdning som forkaster all etablert og konvensjonell moralitet. Det er ikke umiddelbart lett å se hvordan en slik grunnholdning kan skape dogmer. De var en gruppe som entydig markerte at den ville stå utenfor det etablerte samfunnet og den gjorde sin marginalisering til en dyd. Som det heter i Lukasevangeliet: ”Selg det dere eier, og gi pengene til de fattige.” Guds rike tilhører ikke de rike og mektige, men de fattige og utstøtte.

Hvorvidt det er slik i dag er det ikke mulig å svare ja eller nei på, sånn helt uten videre. Men det går kanskje an å hevde at enkelte av kirkens menn (og kvinner?) ikke akkurat er på de utstøtte sin side, i hvert fall ikke dersom de er praktiserende utstøtte. Selv de mest bokstavtro velger ut det de vil forstørre og gjøre viktig, samtidig som de glatt overser andre ting i skriften. Det skal visstnok være vanskeligere for en rik å komme inn i himmelen enn for en kamel å komme gjennom et nåløye, det er sågar en kjent skriftsted – likevel hører vi lite om det. Kanskje fordi det er så få praktiserende rike?