PARERGON-ARKIV

Jeg har havnet i en alvorlig klemme. Ja, det er ikke det at jeg ønsker å syte og klage. Men jeg har havnet mellom barken og veden, kan man si. Det er ikke en behagelig plass å være, men ikke mer ubehagelig enn at jeg ikke helt la merke til det først. Er man i klemme bør man merke presset. Men når man nå har havnet i klemme mellom to klemmer, så har kanskje presset blitt utlignet? Ja, jeg skriver man, for det gjelder ikke bare meg. Spørsmålet er vel heller om det gjelder meg. Uansett, vi har blitt fortalt, i aviser og i beste sendetid, at vi nå er utsatt for fritidsklemma. Først var det altså tidsklemma, alt vi ikke rekker å gjøre fordi vi har så innmari dårlig tid. Nå har vi til alt overmål også fritidsklemma. Snakk om å være i klemme! Vi har lenge påstått at vi har så ufattelig dårlig tid i disse moderne tider, vi rekker knapt nok å klage over dårlig tid – så raskt går det i svingene. Men så har disse forskerne kikket på saken, og vi har i hvert fall ikke dårlig tid fordi vi jobber så mye. Så nå er det slutt med å skylde på jobben.

For det er faktisk sånn at vi jobber mindre enn før. Det burde det kanskje ikke en forsker eller tre til for å finne ut. For det er jo noe enhver godt voksen person kunne fortalt en som var yngre, som var så uheldig å spørre om hvordan det var før. Men hvorom all ting er, vi jobber mindre og forbruker mer. Derfor er vi i trøbbel, vi har nesten ikke nok våkentimer i døgnet til å forbruke og konsumere. Vi bruker mer og mer penger på å skaffe oss den perfekte fritid. (Ok, arbeidstida minsker og forbruket øker, det må bety at vi tjener mer og har bedre råd enn før. Da kunne vi kanskje jobbe enda mindre enn før og likevel ha like mye i lommeboka? Men da har vi kanskje ikke råd til all fritida og fritidsklemma ville blitt enda verre.) For å få en perfekt fritid trenger vi hytte, båt, bil og hus med hage. Gjerne større, raskere, nyere og finere. Men, sier forskerne, vi blir ikke lykkeligere – bare enda mer stressa. Er det ikke rart? Spørsmålet er om ikke fritidsklemma er et dårlig og avledende svar på tidsklemmeproblematikken?

For saken var vel at tidsklemma først og fremst rammer småbarnsforeldre hvor begge er i jobb. Verst rammer den vel de som er på nedre halvdel av lønnskalaene og aller verst rammer den kvinner. Derfor har den blitt gjort til et individuelt problem som hver enkelt av oss må løse, og politikerne kan vaske sine hender fordi det ikke er et samfunnsmessig problem. Hadde det vært et samfunnsmessig problem, kunne man jo tenke seg det gode, gamle kravet om sekstimers arbeidsdag som en mulig løsning. Men den vrangforestillingen kan vi bare plukke av oss, først som sist. Vi jobber mindre, tjener mer og har fritidsklemme mer enn vi har tidsklemme. Så der fikk vi den. Bare vi dropper de svære husa, dyre bilene, raske båtene og gedigne hyttene, så rekker vi nok å ta oss av både syke barn og jobb.