PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
Det begynner å bli lenge siden Finn Kalvik gikk rundt i Oslos gater og sang om å finne seg sjæl. Hvorvidt han fant seg selv, aner ikke jeg – men som vi sa i Gamle Dager: ”Finn Kalvik og du skal Arve Opsahl”. Nåja, men å finne seg sjæl er nok ikke tidens melodi. Så vidt jeg kan forstå ved hjelp av fjernkontrollen og zappemuskelen. Det virker rett og slett som om det er om å gjøre å forandre seg selv i høyest mulig grad. ”Bli ny”-konseptet er jo ikke akkurat helt dagferskt. Det har jo lenge figurert i KKs spalter, ja Kvinner og Klær altså, ikke Klassekampen. Men det dreier seg jo om en tur til frisøren og noen enkle make-up tips. De fleste faller vist tilbake i den gamle tralten også, etter en måned eller to. Sikkert til glede for familie og kolleger. Sånn er det kanskje ikke helt med de nyere konseptene, spør du meg har de gått helt fra konseptene. Men sant å si så har ingen spurt meg. Vel, de fleste har vel fått med seg kvalitetsunderholdning som Extreme Makeover og The Swan. Det er hva jeg kaller å bli ny, og det så det varer. Ikke noe særlig angrefrist, nei. Det er klart, jeg skal være forsiktig med å gå knallhardt ut mot kosmetisk kirurgi og spesielt de som mener seg å trenge det. Men det er en merkelig form for underholdning. Dessuten er det vel en slags ekstremvariant av tegn i tiden.

Vi ønsker oss lettvinte løsninger. Da blir det letteste å ringe nærmeste tv-stasjon, så de kan komme og forandre kropp, fjes, hus og barn. Raskt går det også, ingen egeninnsats og ingen ventetid, det er sånn vi ønsker oss det. Aller best har vi det altså om barna blir noen andre, vi ikke kjenner oss igjen i eget hjem og familien ikke kjenner igjen oss. Men med fare for å fremheve det opplagte, dette blir jo bare forandringer i det ytre, krusninger i overflaten. Det er lettere å forandre nesa enn personligheten, liksom. Men det er klart, det ligger vel i menneskets natur å gå rundt hindre og ønske seg raskeste vei ut. Lite nytt i det, antagelig. Nytt er det derimot at det har blitt så allment akseptert og nærmest en norm. I skikkelig Gamle Dager var det annerledes. Man skulle gjøre seg fortjent til den minste lykke, og fortjent gjorde man seg ved å ha dyder. Man skulle utvise tapperhet, måtehold, rettferdighet og man skulle besitte visdom. Det er ikke mye måtehold eller tålmodighet over ekstrem oppussing, hva enten det er av barna, huset eller fjeset. Antagelig er det ikke så lett å finne seg sjæl om man ikke ser ut som i går, når man ser i speilet. Før var spørsmålet; kan speilet lyve? Kanskje ikke, men det betyr vel ikke så mye lenger? Salige Ibsens uttalelser om livsløgnen har fått helt andre dimensjoner nå.

Med modernismen så kom en oppløst jeg-følelse. Identitet ble noe flytende og usikkert. Nå i vår (kom)postmodernisme er utseende like usikkert og utsatt for forandringer. Måtte du leve i interessante tider, lyder en gammel orientalsk forbannelse.