<$BlogRSDURL$>

Et arkiv, her finner du alt det gamle, gode. PARERGON finner du på http://parergon.blogspot.com Stefan

24.5.05

Når det regner på presten 

Mange vil være kjendis nå til dags. Jeg har før vært inne på overhopningen av ”15 minutters berømmelse” som gjennomsyrer vår mediehverdag. Det resulterer i at mennesker oppsøker berømmelse for berømmelsens skyld, noen er faktisk kjent bare fordi de har vært på tv. Helt greit, det. Men det er klart at det skaper både rom og behov for konsept av typen Idol, Big Brother og Fear Factory. Vi har alltid hatt A- og B-kjendiser, nå trenger vi kanskje enda flere av alfabetets bokstaver. For nå har det blitt mange kanaler å eksponere sitt talent, hva nå enn det måtte være, i. Terskelen er lav, og porten vid – alle kan bli kjent for et eller annet. Dermed vil det jo også bli en bredde i kvalitet, eller store forskjeller mellom god og dårlig. De dårligste vi har, ville kanskje ikke ha sluppet til i Gamle Dager. Men Norge har alltid vært et lite land med gode muligheter for å nå både opp og fram, for kortere eller lengre perioder.

Som dere sikkert merker er jeg litt bitter og misunnelig fordi jeg selv har manglende kjendisstatus. Ekstra bitter er jeg selvsagt fordi jeg mener terskelen er så lav at det absolutt burde være rom for meg på kjendishimmelen. Men jeg må leve et liv i skyggen. Heldigvis går det an å nå et stykke på vei med en mer parasittær form for kjendiseri også. Jeg er nemmelig en kjenneris, det vil si en som kjenner en kjendis. Ja, jeg kjenner faktisk flere. Nå er det jo et problem med det, kanskje flere, noen av kjendisene jeg kjenner er vel ikke egentlig kjendiser, selv om de har et slags liv i offentligheten. Noen skriver dikt eller spiller jazz, og de færreste har hørt om dem. Derfor er det ikke så mye å skryte av, så på den måten er jeg vel mer doldis en kjenneris. Så er det andre igjen som nok er kjendiser, men som jeg ikke helt kan skryte på meg å kjenne, selv om jeg nok gjorde det en gang. Dessuten, hvem i Sarpsborg kjenner vel ikke Wig Wam? Likevel, ikke alle kan si: ”Glam Wam sang i bandet mitt!” Vel, det var jo ikke akkurat bare mitt band, da. Men Glam begynte etter meg.

Som dere forstår så ble jeg grusomt skuffa når de ikke vant Grand Prix. Det ville jo økt min kjennerisstatus betraktelig. Kanskje kunne jeg solgt tjue år gamle historier til Se og Hør, også. Det er vel kanskje ikke de mest pikante avsløringene jeg kan komme med fra vår fjortisperiode, men alt om virkelige kjendiser er visst interessant. To små avsløringer vil jeg likevel komme med her, for å kunne sole meg i glansen. Glam Wam kalte seg i 1985 for Danny Glammy, så på mange måter må det kunne sies at ringen er sluttet. Samme år, i 1985 - midt i de glade åttiåra, var jeg og Glam(my) på konsert med et av de store puddelbanda fra Sverige, Europe. Vi slapp inn backstage (se der, enda noen kjendiser jeg har møtt!), Glam ville ha noen sangtips fra hardrocksmørsangeren Joey Tempest. Joey sa: ”Käka en banan.” Ingenting jeg har sett på tv om Wig Wam tyder på at de hadde bananer backstage. Kanskje det var derfor det gikk som det gikk?
Comments: Legg inn en kommentar

This page is powered by Blogger. Isn't yours?