PARERGON-ARKIV

Hvordan hjernen virker, er et mysterium og da mener jeg ikke bare andres hjerne, ofte er egen hjernes aktiviteter like mystiske. Det at hukommelsen er selektiv, er ofte til ens egen fordel, men likefullt er det rett som det er like irriterende å glemme som å huske. For å huske tar gjerne hjernen en liten omvei. At en liten bit kake kan vekke minner, det vet vi fra litteraturen. Marcel Proust dyppet jo et stykke madeleinekake i en kopp lindete og skriver et tolvbindsverk, men selv er jeg ikke på sporet av den tapte tid. Men like fullt opplever jeg at minner er knyttet til steder, lukter, smaker – ting jeg ikke har tenkt på årevis eller ikke visste at jeg husket kan dukke opp igjen. Det er et kjent fortellertriks å ta utgangspunkt i en gjenstand som hjelp for tanken. Man kan velge en ting selv, eller man kan få en utdelt. Uansett vil de aller fleste begynne å fortelle noe selvopplevd, selv om gjenstanden er valgt av noen andre og for å vanskeliggjøre mer enn å hjelpe. Prøv det selv, som en selskapslek, for eksempel. Noe så enkelt som en papirpose eller plastbøtte kan være utgangspunktet for at de merkeligste minner dukker opp. Noe av det samme kan man oppleve dersom man kommer til et sted man var som barn. Kanskje man var der på ferie og helt har glemt det, først kjenner man seg svakt igjen før man begynner å huske. Hva man gjorde, hvem man var sammen med, hva man spiste, hva man leste. Akkurat som man kan bli plutselig trist, eller glad, av en intetsigende åttitallslåt på radioen. Bare fordi den vekker, glemte eller gjemte, minner fra den gang da.

Barndommen min har de bygd hus på. Blokker, rekkehus og bolighus. Vi var i mot utbyggingen, husker jeg. Det var vår skog, som vi var indianere i. Hvite manns gravemaskiner og hjullastere kom og ødela jaktmarkene våre. Vi flyttet merkepinner og ønsket oss krutt og dynamitt. Men plankehytter måtte vike for husbankhus. Stammen er spredd for alle vinder. Hele landskapet ble forandret. Men enda mer forandret er det nå, trærne har vokst og husene krympet. Like vel kjenner jeg meg igjen, i det minste delvis. Husker hva jeg gjorde, hvem jeg lekte med. Trappeoppgangene er trangere og fjell har blitt til knauser. Men det ligger minner der, i landskapet. I en bekk, ved en knaus eller under en tue. Små, små ting som den gangen, i barndommen, var en hel verden. Bekkene vi demte, som vokste seg til dammer og brøt seg løs fra våre spede forsøk på temme naturen. Til tross for forsterkninger av kvister og grus, raste byggverkene våre nådeløst og bekkene flommet fritt igjen. Nå kan jeg helt uforvarende skritte over en sånn bekk, uten å ense den. Jeg bøyer meg ikke ned og utforsker mulighetene, jeg lar ikke verdener vokse rundt føttene mine. Men tar jeg meg tid til å stoppe, ser jeg det helt tydelig for meg – her er det en verden jeg har forlatt.