<$BlogRSDURL$>

Et arkiv, her finner du alt det gamle, gode. PARERGON finner du på http://parergon.blogspot.com Stefan

8.6.05

Langt senere, del 1 og 2 

1
Jeg løper langs et langt og uttørket elveleie. Her har det ikke vært vann på lenge, lenge. Jeg løper. Jeg løper langs elva som ikke er. Bort, bare bort, det eneste som betyr noe er å komme seg vekk. Bakken er sprukket og sår av for mye sol, for lite vann. Her er vannet bare minner. Her eksisterer vannet bare som et totalt fravær. Trærne er døde, tørre. De spriker mot himmelen som skjeletthender. Men himmelen har ingen nåde.

Jeg løper. Landskapet er enormt og åpent. Elva, bakken, trærne – alt er tørt og dødt. Jeg hører stemmer. Kanskje vil stemmene meg vel. De gir råd. Men jeg forstår ikke, jeg er ikke i stand til å vurdere. Jeg bare løper. Svetten tørker øyeblikkelig til salt på kroppen min. Tungen har skrumpet inn. Tungen har sprekker og sår, som bakken. Jeg strekker hendene opp mot himmelen mens jeg løper. Men himmelen har ingen nåde.

Jeg dreier av fra elveleiet. Jeg løper mot det største treet jeg kan se. Kronen er tørr og uten blader. Men det ser ut som om det er skygge der. Jeg kommer meg aldri bort herfra. Men jeg må bort fra solen. Jeg setter meg i skyggen, lener meg mot trestammen. Jeg føler likevel ingen trygghet her. Alt er dødt. Dødt og fravær. Ingen vind, ikke vann. Ingenting som gir liv. Jeg tørker ut. Selv skyggen fra treet er tørr og varm. Men stemmene har stilnet. Jeg er helt alene nå. Det er ingen trøst i det. Nå er det overhodet ingen trøst i det. Jeg savner ikke stemmene.

Jeg sitter her. Uansett hvor jeg ser, så er alt likt. Bare noen få, døde trær bryter landskapet, som er tørt, åpent og flatt. Jeg ser langt, men det er ingenting å se. Jeg faller til ro, ingenting har hensikt her. Jeg bare sitter, ser på ingenting, hører ingenting. Ingen uro, men heller ingen fred. Bare dødt, tomt. Jeg har ingen vilje, ingen grunn til å reise meg. Jeg skal bare forsvinne, bli borte, gå i ett med dette landskapet.

Så ser jeg en bevegelse. Som ikke er min. Noe som kommer krypende mot meg. Her hvor ingenting var å se. Her hvor ingen bevegelse finnes. Noe tørt og fargeløst kommer krypende mot meg. Bare bevegelsen gjør den synelig. Jeg må flytte på meg for å se hva det er. Det er en slange. En død og tørr slange, et skjelett. Noe som vil meg vondt. Den er død og bærer med seg min død. Min død bærer den med seg som gift, som en levende gift. Snart skal heller ikke jeg være mer. Jeg er forsvarsløs, jeg kan ikke drepe det som allerede er dødt. Slangeskjelettet kommer fortsatt krypende mot meg. Stemmene har kommet tilbake, men de er fortsatt ikke til hjelp. Jeg forstår ikke, jeg kan ikke tolke dem.

Slangen som bærer med seg min død kommer krypende mot meg. Jeg behøver bare å rekke hånden frem, så kan jeg berøre den. Jeg gjør det, jeg strekker hånden frem, jeg tar slangen rundt nakken og løfter den opp. En liten dråpe rød og glinsende gift henger ytterst på den ene hoggtannen. Nå vet jeg hva jeg må gjøre. Jeg løfter slangen mot mitt eget ansikt. Med den ledige hånden knekker jeg av den underkjeven. Giften pipler ut av begge hoggtennene. Jeg lukker leppene mine rundt slangens hoggtenner og suger av all kraft. Munnen fylles av giften. Slangeskrotten slenger jeg fra meg. Giften bedøver munnen min, det svir i sprekker og sår. Smaken er vond og nummen. Jeg må ikke svelge. Jeg ser meg om etter et sted å spytte giften ut. Men himmelen har ingen nåde.

2
Barndommen min har de bygd hus på. Blokker, bolighus og rekkehus. Hele landskapet er forandret. Min barndoms stier er visket ut. Nei, ikke visket ut. De er brutalt borte for alltid. Aldri kan jeg gå dem opp igjen. Gudene skal vite at jeg har forsøkt. Det er der minnene ligger. Der i landskapet. I en bekk, ved en knaus. Små ting som jeg uforvarende kan komme til å gå forbi, passere ubemerket. Små ting som var en hel verden, et univers. Bekkene vi demmet, som vokste til dammer og brøt seg løs fra våre spede forsøk på å temme naturen. Vi så byggverkene våre rase sammen, katastrofalt og nådeløst. Så rant bekken der igjen. Nå kan jeg skritte over, uten å ense mulighetene. Jeg bøyer meg ikke ned, lar ikke verdener vokse rundt føttene mine. Jeg har reist meg og reist bort.

Det er vanskelig og samtidig lett å bevege seg i dette forlatte landskapet. Skrittene trenger knapt styres, jeg beveger meg på rusten automatikk. Her har jeg gått før. Her har jeg gått. Nå går jeg her igjen. Alt er svakt forskjøvet, så vidt i utakt. Trærne har vokst og husene krympet. Ubehaget er ikke ubetydelig. Hele tiden merker jeg meg hva som er forandret. Alle de nye husene. Under dem ligger barndommen min. Bevoktet av ukjente, kanskje nyinnflyttede. Jeg ser. Savn og lettelse snor seg sammen i hodet mitt. Borte fra dette for alltid. Fraværet er påtakelig nærværende. Det er ikke her lenger, det som var meg. Likevel, her går jeg og husker for lengst glemte ting. Men upresist. Bare helt svakt er det trist, en klump i magen som ikke helt vil løsne.

Jeg går her nå. Barndommen min har de bygd hus på. Det ligner likevel. Som i en drøm. Du vet, som når barneskolen og ungdomsskolen er en og samme bygning i drømme, en labrynt av minner. Det er sånn det ligner, en gjenkjennelse som ikke er total. Jeg ser, og det ligner. Jeg kan bevege meg rundt i disse gatene. Men jeg føler meg ikke trygg. Den samme usikkerheten er der. Som om den har ligget i grøftekantene og bare ventet på at jeg skal komme tilbake. Men jeg har ikke kommet tilbake. Jeg er bare gjest her nå. Uendeligheten er faktisk over. Jeg går her nå, noe ligner, men nå kan jeg også gå herfra.
Comments: Legg inn en kommentar

This page is powered by Blogger. Isn't yours?