PARERGON-ARKIV

Hukommelsen er en dårlig tjener. Den er ikke lett å stole på. Særlig i tvil blir jeg selvsagt dersom jeg skal huske ting som ikke er helt ferskt i tid, for eksempel gamle barnesanger. Det blir til å nynne en halvglemt melodi og kanskje huske er ord eller to. Akkurat sånn hadde jeg det her om dagen, det ble mye: ”mmmmmm noen barn er brune mmmmmmm men inni er de like…” Dessuten ble jeg meget usikker på min egen husk som påstod at noen barn er brune som et nystekt brø’. Det syntes jeg ikke hørtes bra ut, jeg fikk fæle bilder i hodet. Brente barn lukter ille, som vi alle vet. Kunne dette virkelig stemme, var denne barnsangen voldelig og rå? Jeg måtte spørre meg rundt, kanskje noen husker bedre enn meg, eller er yngre og nærmere barnesangene i tid. Å jo da, det stemmer helt, faktisk. Hele første vers virker ganske voldelig, ikke bare er noen barn som nystekt brø’ (don’t tryt his at home, kids), men andre er gule og noen nesten blå. Høres ikke så pent ut, barn som er blå i fjeset vil jeg helst ikke se. Meget er forskjellig – men det er utenpå. Ja, det er helt sikkert.

Men det gjør jo ingenting, at meget er forskjellig, mener jeg. For det er utenpå. Men inni er vi like, som sangen sier. Det kan vi være enige i. Vel, det er en hake her – for det er nemmelig ikke helt sant. Jeg har, og jeg tuller overhodet ikke, en slektning som har alle innvollene plassert speilvendt inni kroppen sin. Hjertet på høyre side og så videre. Det er noe som har forvirret mange leger, kan han fortelle, særlig de som vil lytte på hjertet hans. Så inni er vi ikke helt like, ikke alle sammen, nei det er vi ikke. I hvert fall ikke dersom det er innvoller det dreier seg om. Men vi er vel ikke helt like inni, dersom vi snakker om noe mer udefinerbart heller? Hadde vi tenkt og følt likt, ville det vel vært færre misforståelser og konflikter. Kanskje er det ofte slik at vi er mer like utenpå enn inni? Nå er vel Jo Tenfjords mening med teksten å peke på at selv om vi er tilsynelatende ulike, har vi mye felles og er like mye verdt. Det er ikke så nøye om vi liker froskelår eller is, men vi må forsøke å forstå hverandre. Hudfarge teller ikke, og kulturforskjeller kan overvinnes.

Nå sier jo en god del nyere forskning faktisk at vi er ganske like inni. Ikke bare er vi like inni sammenlignet med brune, gule og blå både barn og voksne, vi er like inni i et historisk perspektiv også. Vi lever i moderne og urbane tider, men instinkt og følelsesliv har ikke utviklet seg stort siden steinalderen. (Noe som er spesielt tydelig sent en lørdagskveld på byen. Da har vi også mye av språket til felles med våre forfedre fra historisk tid, vi snakker for det meste på vokalene – iblandet noen grynt.) Drifter, instinkter, ønsker og lengsler, det er det vi har felles. Derfor kan Sapfos to tusen år gamle dikt virke friske og direkte, derfor appellerer Shakespeares skuespill til oss fire hundre år etter at de ble skrevet. Derfor ligner naboen mer på deg enn du tror.