PARERGON-ARKIV

Noen ganger kler Fantomet, mannen som ikke kan dø, seg i helt vanlige klær. Det vil si hatt og frakk – istedenfor skøytetrikoten han går i til daglig, og tar seg en tur rundt blant vanlige folk. Stort sett ganske enkle personer, for de reagerer ikke på hatt, frakk og solbriller selv om det er både Afrika og kveldstid når ånden som går er på spasertur. At han bare drikker melk, selv på de bruneste barer er det også få som reagerer på. Snålt. Dessuten er det det med ulven hans da, som rett og slett heter Ulv. ”Det er ikke tillat med hunder her”, sier de til mannen i frakk, som rolig svarer: ”Det er ingen hund, det er en ulv.” Ja, hvordan hadde du tatt i mot en slik opplysning? Men de tar det med fatning og synes at, ja, hvis det ikke er en hund så… Det er lang fra like sikkert at de ville tatt det like kaldt på Jelsnes. Heldig da at de har så modige kuer der. Men ulven kuene jaget der for et par uker siden hadde ikke, så vidt meg bekjent, noen frakkekledd mann snikende etter seg.

Det er ufattelige lite jeg har felles med den fire hundre år gamle, hardtslående mannen i hatt og frakk eller trikot. Men det hender at jeg kler meg i klær litt utenom det hverdagslige og beveger meg i uvant terreng. Det er da snakk om treningstøy og joggetur i lysløypa. En slags Fantomet fra Bakvendtland, altså. Nåja, hvor om allting er, så er det noe jeg gjør helt uten ønske om å støte på ulv. Om Fantomet har vært der før meg med sin Ulv, vet jeg selvsagt ikke, han er jo proff. Men jeg er sikker på at han plukker opp ulvebæsjen med en svart pose, som han putter i frakkelomma (hva han gjør dersom han er i trikoten tør jeg ikke tenke på) og deretter kaster i nærmeste søppeldunk. For han er en rettskaffen mann, vet jetg. Fantomet er hard mot de harde, som jungelordet sier. Jeg regner glatt med at han rydder opp etter Ulv så lenge han er utenfor sin egen jungel. Selv om det altså er en ulv, og ikke en hund. Men når jeg peser rundt i lysløypa og er ulveskvetten, kanskje jeg burde ha med meg ei ku?, så registrerer jeg mengder med hundebæsj. Okei, det er kanskje ganske pysete å reagere på dyreekskrementer ute i skogen, men det er ikke noe hyggelig å plante beina i.

Likevel, det er ikke de som ikke plukker opp etter bikkjene sine som forundrer meg mest. Bæsjen blir jo faktisk til jord og helt borte etter forholdsvis kort tid. Det er veldig mye annet mennesker etterlater seg i skogen som er mye verre enn de firbente vennenes etterlatenskaper. Men dog, som er engelsk og betyr hund, det er de som bare halvveis rydder opp etter seg, som får meg til å lure. For hvorfor i all verden putte hundebæsjen i små, svarte poser for siden å legge dem fra seg i veikanten? Plast råtner jo neste aldri, så der ligger de altså i år etter og år – pent pakket inn. Ikke særlig lurt. Det hadde aldri Fantomet, selv om han går med underbuksa ytterst.