PARERGON-ARKIV

Hva er du redd for? Hva er det som skremmer deg? Kanskje er du bittelitt redd for mørket? I hvert fall dersom du må gå gjennom skogen alene, på kvelden. Trærne kaster lange, urolige skygger og det rører på seg der inne, du forsøker å holde deg midt på stien – som om det skulle hjelpe. Er det ekko fra dine egne skritt, eller er det noen som følger etter deg? Plutselig forstår du hvorfor de trodde på troll og annet skrømt før i tiden. Selv om du har gått akkurat på den samme stien tusen ganger i dagslys, virker alt nytt, fremmed og skummelt. Men du er vel ikke egentlig redd for skrømt, er du? Du tror ikke helt på det, sånn til dagelig, gjør du vel? Nei, ikke jeg heller. Ikke på nissen heller. I den grad jeg er mørkredd, er jeg mest redd for å bli skremt. Det blir noe selvoppfyllende over sånn redsel, man er på vakt og så plutselig knekker en grein. Det kan nesten bli litt for mye. Noen har sagt at det eneste man bør frykte er frykten selv. Så enkelt er det kanskje ikke, mye er selvsagt ubegrunnet redsel, like fullt finnes det vel også ting det er helt greit å være redd for.

Redsel er noe som forandrer seg med alderen. Selv om man kanskje er mørkredd hele livet, vil man nok være redd for at mørket skjuler andre ting når man er voksen, enn når man er sju. Ingen monstre under senga lenger, ingen løver i klesskapet. Dessverre er ikke det nok til å føle seg trygg. Etter hvert som man forstår at troll hører eventyra til og løver bor i Afrika – og aldri i en blokk på Kurland, sniker andre fryktsomme ting seg på. Litt avislesing og Dagsrevyen er nok til å ta nattesøvnen fra de mest hardhudede. Mennesker er farligere enn spøkelser, det er ingen tvil om det. Heldigvis gjemmer det seg sjeldent ondsinnede fremmede i skapet. Likevel er det mer sannsynlig, enn at det skal være et spøkelse der – for ikke å snakke om løver. Merkelig nok er det likevel langt flere som er redd for spøkelser enn mennesker. Av samme grunn er det som oftest monstre, spøkelser og fæle skapninger, gjerne fra verdensrommet, som dominerer skrekkfilmsjangeren. Noen skumle mennesker dukker også opp, men de er i mindretall og gjerne nærmest umenneskelige. Det er jo det fremmede og ugjenkjennelige som skremmer oss mest. I hvert fall er det som skremmer oss best når vi betaler for det, på kino for eksempel. Det kjente, som samtidig er skremmende, er nesten ikke til å holde ut. Naturkatastrofer og terror er en ting. Ondsinnede mennesker i nabolaget en annen, kanskje verre, ting. Det blir nesten helt uhåndterbart. Vi vil egentlig ikke kjenne oss igjen i det skumle, spøkelser er ille i mørket i kinosalen og vi grøsser. Men så fort vi er utenfor døren kan vi trøste oss med at vi ikke tror på det. Vi har frivillig latt oss skremme et par timer og kost oss med det. Men tør du gå alene hjem etterpå?