PARERGON-ARKIV

Jeg har vært ung. Selv om det var i Gamle Dager og mangt var annerledes den gang. Skulle jeg for eksempel sende en tekstmelding (selve tekstbegrepet hadde også et annet innhold den gang), måtte jeg gjøre det med penn på papir. En særegen, men ganske god opplevelse. Deretter måtte papiret puttes inn i et annet, på forhånd brettet og limt (som man fikk kjøpt ferdiglaget), papir – før det hele ble påført mottakers adresse, frimerke og puttet i en postkasse. I beste fall fikk man svar innen en uke. Men det var ofte mye lengre å vente. Særlig om man glemte å poste brevet. Skjønner veldig godt at de unge foretrekker SMS. Men for meg spørs det om det er noe særlig raskere, jeg skriver masse feil og kløner verre. Ikke blir det bedre av at både mobiltelefoner og tilhørende knotter krymper for hver modell. Noe som imponerer meg er de som svarer nesten med en gang jeg har trykket på send. Men ting har alltid vært under utvikling, og jeg antar at de som var vant til brevduer ble imponert over brevpost.

Nå var det vel egentlig ikke post, verken på papir eller elektronisk, før og nå jeg egentlig hadde det tenkt til å skrive om. Som skrevet, jeg har vært ung. To ord som liksom hører sammen er ”ung” og ”dum”. Nå må andre uttale seg om jeg var ung og dum – altså dum, ung var jeg, det er greit nok. Men sett i bakspeilet er det ofte lett å se at man var noe naiv i sine ungdomsår. For eksempel var jeg ganske opptatt av politikk i ungdommen, ikke så ekstremt aktiv kanskje, men medlem av noen organisasjoner og sånn. Ikke drev jeg det så lang heller. Men jeg var engasjert. Og kanskje jeg kunne drevet det lenger, jeg sto på lista til kommunevalg ett år. Hvilket parti er ikke så nøye nå. Det var selvfølgelig all verdens skjevheter og urettferdighet som lå bak mitt engasjement. Naiviteten min lå i at jeg trodde alt ville bli bedre her i verden om bare folk forsto hva som foregikk. Bare hør på meg, jeg har løsningen, liksom. I den grad jeg har mistet min naivitet, så er det vel fordi jeg nå tror at folk vet hva som foregår. Det er ikke engang bare det at de ikke bryr seg, de (les: makthaverne) vil ha det som det er. Ta nå det med å slette u-landsgjelda, som attenåring ville jeg fortsatt trodd at det var en smal sak å ordne, bare de forsto hvor viktig det var og hvor mye som kunne utretteres. Så enkelt er det kanskje dessverre ikke.

Men de 8, de 8 rikeste landa, altså, trenger likevel å fortelles hvordan det står til her i verden, ja, vi også. Hundretusener av unge, og sikkert noen eldre også, sendte en SMS for å markere sin støtte til Live8 og sitt ønske om å slette u-landsgjelda. Så ungdommen er neppe mindre engasjert enn før, neppe mer naive heller. Det virker jo også som om de har klart å påvirke litt, langt mer enn jeg fikk til med mitt engasjement og papirprotester. Kanskje fører ingen veier til Utopia, men det betyr ikke at vi ikke skal forsøke å komme oss dit.