PARERGON-ARKIV

Jeg har ikke falt mellom to stoler, jeg har selv valgt å sette meg på gulvet, sa Tor Åge Bringsværd en gang. Akkurat sånn er det kanskje flere som har opplevd det. Det er kanskje verken bløtt eller behagelig, men det viktigste er nok at det er et valg man har tatt selv. Vi er merkelige sånn, vi mennesker – i hvert fall folk flest, vi vil liksom ikke høre på andre. Vi må finne ut av det på egenhånd. Uansett hvor mye et brent barn skyr ilden så klarer han nok ikke å få andre barn til å sky ilden, muligens blir han selv skydd, for brent barn lukter ille, har jeg hørt. Det hender rett som det er at gode råd er dyre, men som oftest er de faktisk helt gratis og vi vil ikke ha dem. Erfaringer som ikke er selverfart, uansett hvor dyrekjøpt de er, hjelper oss ikke. Først vet vi kanskje ikke bedre. Det er greit at barn må finne ut av det meste selv, det er jo sånn de blir selvstendige. Men etter hvert som vi vokser til får vi også førstehåndserfaring med at det noen ganger lønner seg å høre på andre. Kanskje det ikke er nødvendig å gjenta andres feil?

Like vanskelig som det er å ta imot gode råd, er det å innrømme at man tok feil. Den gode rådgiver klarer antagelig ikke å la være å si: ”Hva var det jeg sa?” heller. Kanskje burde vi gjøre som Alice i Eventyrland og gi oss selv gode råd? Antagelig ville vi ikke da heller ha hørt på dem. Vi vet ikke hva vi skal gjennom før det er over. Bare pingler og orienteringsløpere ser på kartet først. Selv om jeg regner meg selv for å være både rasjonell og ganske gjennomsnittelig smart havner jeg ofte i fella. Jeg rett og slett overvurderer egne evner på de fleste områder, og kaster meg ut i det, uten å spørre andre til råds. En helt typisk greie i så måte, er når jeg har gått til innkjøp av en ny teknisk duppeditt. Jeg setter sammen, kobler, skrur og trykker på knapper som om jeg visste hva jeg holdt på med. Det gjør jeg selvsagt ikke og må hver gang krype til korset. I dette tilfellet er korset en bruksanvisning på rundt fem hundre sider. Selv ikke en bruksanvisning av en slik tykkelse er et tydelig nok hint for meg, jeg må prøve selv først. Flaks at den ikke kan si ”hva var det jeg sa?”. Merkelig nok har ennå ingen tenkt på å trykke det med store, hånlige bokstaver på bruksanvisningens siste side. Men det kommer nok.

Like lite som vi er lystne på å ta imot gode råd, like rundhåndet deler vi med oss av dem. Det er sjelden jeg klarer å la være å dele med meg tips når det gjelder noe jeg tror jeg har greie på. Faktisk har jeg ikke tall på de gangene jeg har rådet andre til å lese bruksanvisningen først, for eksempel. Noen ganger mistenker jeg at vi deler med oss av råd og tips, ikke av vår gode vilje, men for å kunne si: ”Hva var det jeg sa?” Jeg vet ikke om det finnes et liv etter døden, men gjør det det, så antar jeg at det første Gud sier til meg er: ”Hva var det jeg sa? Du skulle lest bruksanvisningen først.”