<$BlogRSDURL$>

Et arkiv, her finner du alt det gamle, gode. PARERGON finner du på http://parergon.blogspot.com Stefan

18.8.05

Aldri så galt at det ikke er godt for noe 

Ille var det før og verre er det nå. Selv om det nok kan sies at det er i motbakke det går oppover, er det en mager trøst når man har vært nede så lenge at det ligner på oppe. Det finnes dager som er fullstendig nattsvarte, hvor alt man ønsker er at man hadde holdt senga. At livet kunne holde fred, om enn bare for en stakkars dag. Kanskje har man gjort seg fortjent til litt motgang og det er like greit å venne seg til det først som sist, livet kan ikke bare bestå av solskinnsdager. Dessuten vet jo alle at det ikke regner før det pøser. Ofte sier man om en som har overlevd både pest, kolera og baksnakking, at han, eller hun, kom stryket ut av det. Så framt man ikke kom knekket ut av det. Men jeg antar like fullt at den det gjelder nok ville vært all motgangen foruten. Selv om det skulle bety å være like svak som før. Kanskje har man lært, men kanskje var det så dyrekjøpt at det ikke var verdt det? Så altfor mange ganger har jeg fått høre at det ikke skal være lett. Ja vel, svarer jeg, hvorfor ikke? Det beste svaret til nå er rett og slett at det bare er sånn det er.

En gang i uka blir mer eller mindre kjente nordmenn spurt om musikksmaken sin, i en av landets større aviser. Spørsmåla er standardiserte, så alle blir spurt om det samme. For eksempel hva slags musikk de hører på når de er amorøse, eller hva de bruker som bakgrunnsmusikk. Svara varierer selvsagt, men mange svarer at musikk er musikk og kan ikke brukes til bakgrunnsmusikk, eller de har ikke tid til å tenke på musikk når de er i det amorøse hjørnet. Men alle, uten unntak, vet hva de liker å høre på når de er nede eller triste. Da finnes det to typer musikk, den som får deg i godt humør igjen, og den som gjør at du kan fortsette å nyte tristheten. De aller fleste har noe å putte i begge kategorier. Konklusjonen må da være at det finnes dårlige dager som kan nytes?

Ja, det vet vel alle. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, er man nesten fristet til å si. Det høres jo greit ut når det gale er bare sånn passe trist og det er godt for å holde senga og høre på litt deppemusikk. Noen ganger blir det kanskje til og med musikk av det? En skal ikke ha hørt særlig mange gamle blueslåter for å få et sånt inntrykk. Dama drakk alt brennevinet mitt og stakk av med bestekompisen min, og nå er jeg nede, edru, blå og ensom igjen. Ja, du skjønner? Eksemplet er ikke fra en virkelig blueslåt, men det er jo rundt det temaet de ofte snor seg. Aldri så galt at det ikke kan bli en blues av det, er man nesten fristet til å si. Eller for å si det med Ebba Grön; ”För ett bättre liv / må dåligt konstruktivt”. For hvordan retter man best på det som er feil? Selvsagt finnes det ingen enkle svar. Men jeg må si at jeg har sansen for det gamle jazztrikset med å gjenta feilen og late som om det er en del av låta. Likevel, det er nok dessverre slik at ikke alt som funker i jazz, funker like bra i livet.

14.8.05

Hva var det jeg sa? 

Jeg har ikke falt mellom to stoler, jeg har selv valgt å sette meg på gulvet, sa Tor Åge Bringsværd en gang. Akkurat sånn er det kanskje flere som har opplevd det. Det er kanskje verken bløtt eller behagelig, men det viktigste er nok at det er et valg man har tatt selv. Vi er merkelige sånn, vi mennesker – i hvert fall folk flest, vi vil liksom ikke høre på andre. Vi må finne ut av det på egenhånd. Uansett hvor mye et brent barn skyr ilden så klarer han nok ikke å få andre barn til å sky ilden, muligens blir han selv skydd, for brent barn lukter ille, har jeg hørt. Det hender rett som det er at gode råd er dyre, men som oftest er de faktisk helt gratis og vi vil ikke ha dem. Erfaringer som ikke er selverfart, uansett hvor dyrekjøpt de er, hjelper oss ikke. Først vet vi kanskje ikke bedre. Det er greit at barn må finne ut av det meste selv, det er jo sånn de blir selvstendige. Men etter hvert som vi vokser til får vi også førstehåndserfaring med at det noen ganger lønner seg å høre på andre. Kanskje det ikke er nødvendig å gjenta andres feil?

Like vanskelig som det er å ta imot gode råd, er det å innrømme at man tok feil. Den gode rådgiver klarer antagelig ikke å la være å si: ”Hva var det jeg sa?” heller. Kanskje burde vi gjøre som Alice i Eventyrland og gi oss selv gode råd? Antagelig ville vi ikke da heller ha hørt på dem. Vi vet ikke hva vi skal gjennom før det er over. Bare pingler og orienteringsløpere ser på kartet først. Selv om jeg regner meg selv for å være både rasjonell og ganske gjennomsnittelig smart havner jeg ofte i fella. Jeg rett og slett overvurderer egne evner på de fleste områder, og kaster meg ut i det, uten å spørre andre til råds. En helt typisk greie i så måte, er når jeg har gått til innkjøp av en ny teknisk duppeditt. Jeg setter sammen, kobler, skrur og trykker på knapper som om jeg visste hva jeg holdt på med. Det gjør jeg selvsagt ikke og må hver gang krype til korset. I dette tilfellet er korset en bruksanvisning på rundt fem hundre sider. Selv ikke en bruksanvisning av en slik tykkelse er et tydelig nok hint for meg, jeg må prøve selv først. Flaks at den ikke kan si ”hva var det jeg sa?”. Merkelig nok har ennå ingen tenkt på å trykke det med store, hånlige bokstaver på bruksanvisningens siste side. Men det kommer nok.

Like lite som vi er lystne på å ta imot gode råd, like rundhåndet deler vi med oss av dem. Det er sjelden jeg klarer å la være å dele med meg tips når det gjelder noe jeg tror jeg har greie på. Faktisk har jeg ikke tall på de gangene jeg har rådet andre til å lese bruksanvisningen først, for eksempel. Noen ganger mistenker jeg at vi deler med oss av råd og tips, ikke av vår gode vilje, men for å kunne si: ”Hva var det jeg sa?” Jeg vet ikke om det finnes et liv etter døden, men gjør det det, så antar jeg at det første Gud sier til meg er: ”Hva var det jeg sa? Du skulle lest bruksanvisningen først.”

7.8.05

Det raskeste er bil? 

Bil er selvsagt flotte greier. Det er ofte den raskeste måten å komme seg fra A til Å på. Greit, de forurenser og bråker, men det har vi jo blitt vant til. Vi klarer oss ikke uten. Vi kan ikke gjøre som Ivar Aasen og traske land og strand rundt. Selv om det skulle være i embetsmedfør. Ikke kan vi gjøre som Edvard Munch heller, bare gå til Berlin eller hvor det nå måtte være vi hadde tenkt oss. Det har vi rett og slett ikke tid til – og det til tross for fellesferie og mer fritid enn noensinne i historien. Nei, bil må vi ha. Både det å gå og det og sykle, er trim. Bra for helsa og grei atspredelse, men det er ikke noe vi gjør for å komme oss fram. Jo da, mange sykler til jobb, jeg vet det. Men spør hvem du vil av dem, og de vil svare at de gjør det for trimmen. Kanskje ikke bare for trimmen, kan hende. Men de har nok helsegevinsten i bakhodet.

Bilen derimot gir ingen trimeffekt. Vi sitter oss fra plass til plass, og øker adrenalinet er det nok fordi en eller annen tosk blåste i høyreregelen eller tok parkeringsplassen vår. Atspredelse kan det nok være, det er klart. Enten man kjører en tur for skøys skyld eller er ute i alvorligere ærend, kan man lytte til radio, lydbok eller favorittmusikken. Så det er mulig å gjøre selve kjøreturen til en opplevelse. Det er også en del ting man kan gjøre uten å forlate bilen. Kjøpe fast food er en ting, er man riktig flink klarer man kanskje å få penger ut av minibanken også. Betale bompenger er også en ting man kan gjøre fra bil. Men dessverre henger vi et stykke etter bilens hjemland, USA, der har man allerede i et halvt århundre, eller mer, kunnet kjøpe mat av servitriser på rulleskøyter, se kinofilmer og gjøre bankærend og mye, mye mer, uten å forlate bilen. Jeg har hørt skrekkhistorier om amerikanere som har spist seg så tjukke i bilen sin, som de da ikke har forlatt på ukevis, at de må skjæres ut av bilen med skjærebrenner. Men det er muligens bare ondsinnete rykter satt ut av syklister.

Men er bilen virkelig den raskeste måten å bevege seg fra A til Å på? Jo da, stort sett så er det vel det. Om man ser bort fra fly, da. Men det er et problem og det er veier. For det er ikke alltid nok av dem. Alle veier fører til Rom, men det er jo ikke alltid dit man skal. Kanskje skal man bare på en liten handletur over grensa, kjent over det ganske land som harrytur. Det er jeg ikke så ofte, ikke fordi jeg er redd for å bli stempla som Harry – det toget har nok gått. Men jeg synes det blir mye styr. Men i norsk fellesferietid er det ren idioti å ta turen over grensa. Det er fort gjort å bli stående i kø og da er plutselig ingenting fort gjort. Da er det overhodet ingenting raskt ved å befinne seg i bil. Antagelig er den raskeste måten å bevege seg fra A til Å, dersom A er Sarpsborg og Å er Nordby – i fellesferien, å sykle. Da får man trim også, men kanskje man ikke får med seg kvoten?

31.7.05

Hvem er redd for den store, stygge ulven? 

Hva er du redd for? Hva er det som skremmer deg? Kanskje er du bittelitt redd for mørket? I hvert fall dersom du må gå gjennom skogen alene, på kvelden. Trærne kaster lange, urolige skygger og det rører på seg der inne, du forsøker å holde deg midt på stien – som om det skulle hjelpe. Er det ekko fra dine egne skritt, eller er det noen som følger etter deg? Plutselig forstår du hvorfor de trodde på troll og annet skrømt før i tiden. Selv om du har gått akkurat på den samme stien tusen ganger i dagslys, virker alt nytt, fremmed og skummelt. Men du er vel ikke egentlig redd for skrømt, er du? Du tror ikke helt på det, sånn til dagelig, gjør du vel? Nei, ikke jeg heller. Ikke på nissen heller. I den grad jeg er mørkredd, er jeg mest redd for å bli skremt. Det blir noe selvoppfyllende over sånn redsel, man er på vakt og så plutselig knekker en grein. Det kan nesten bli litt for mye. Noen har sagt at det eneste man bør frykte er frykten selv. Så enkelt er det kanskje ikke, mye er selvsagt ubegrunnet redsel, like fullt finnes det vel også ting det er helt greit å være redd for.

Redsel er noe som forandrer seg med alderen. Selv om man kanskje er mørkredd hele livet, vil man nok være redd for at mørket skjuler andre ting når man er voksen, enn når man er sju. Ingen monstre under senga lenger, ingen løver i klesskapet. Dessverre er ikke det nok til å føle seg trygg. Etter hvert som man forstår at troll hører eventyra til og løver bor i Afrika – og aldri i en blokk på Kurland, sniker andre fryktsomme ting seg på. Litt avislesing og Dagsrevyen er nok til å ta nattesøvnen fra de mest hardhudede. Mennesker er farligere enn spøkelser, det er ingen tvil om det. Heldigvis gjemmer det seg sjeldent ondsinnede fremmede i skapet. Likevel er det mer sannsynlig, enn at det skal være et spøkelse der – for ikke å snakke om løver. Merkelig nok er det likevel langt flere som er redd for spøkelser enn mennesker. Av samme grunn er det som oftest monstre, spøkelser og fæle skapninger, gjerne fra verdensrommet, som dominerer skrekkfilmsjangeren. Noen skumle mennesker dukker også opp, men de er i mindretall og gjerne nærmest umenneskelige. Det er jo det fremmede og ugjenkjennelige som skremmer oss mest. I hvert fall er det som skremmer oss best når vi betaler for det, på kino for eksempel. Det kjente, som samtidig er skremmende, er nesten ikke til å holde ut. Naturkatastrofer og terror er en ting. Ondsinnede mennesker i nabolaget en annen, kanskje verre, ting. Det blir nesten helt uhåndterbart. Vi vil egentlig ikke kjenne oss igjen i det skumle, spøkelser er ille i mørket i kinosalen og vi grøsser. Men så fort vi er utenfor døren kan vi trøste oss med at vi ikke tror på det. Vi har frivillig latt oss skremme et par timer og kost oss med det. Men tør du gå alene hjem etterpå?

24.7.05

Kan du si, lissom, ikke sant? 

Moter kommer, og moter går. Venter vi lenge nok, så kommer alt igjen, vil enkelte hevde. Men selv om jeg rydder sjeldent i klesskapet forblir jeg smått umoderne. Jeg vet ikke helt hva jeg gjør feil, men er stort sett bare ørlite i utakt. Til tross for at jeg leser både her og der at utvaska band-t-skjorter er høyeste mote, ser jeg harry ut i Motörhead t-skjorta mi. Ikke at det er noe galt i det. Lemmy og co er harry, heavy og harry. Det er også, selvfølgelig verdens beste band, og det har det vært i tretti år uten å gå av moten. Livet går i sirkler, kanskje, selv om det nok må leves kronologisk. Sånn er det bare, for å si det sånn. Men hvorfor sier jeg det sånn, kunne jeg ikke sagt det på en annen måte? For det er jo så mange måter å uttrykke seg på, skjønner du. Hvordan vi uttrykker oss er jo også en del av motebildet, på en måte. Vi snakker ikke som foreldra våres, selv de snakker neppe som seg selv, i hvert fall ikke som yngre utgaver av seg selv. Slanguttrykk forandrer seg fort og går raskt av moten, selv om noen få holder seg. ”Kult” og ”kjipt” er eksempler på slang av den mer holdbare typen, men det er nok en stund siden du sa ”knæsjt”.

Helt nye ord er rimelig vriene å forstå og det er vel meninga også. Slang skal være ekskluderende og signalisere om du er en del av crewet eller ikke. Så når mora di bruker det (riktig), er det på tide finne på noe nytt. Eller frekt nok bare la det bytte betydning. Men slang er jo bare en del, om enn en stor del, av moteorda. Like betydningsfulle, og irriterende på eldre generasjoner, er alle småorda og uttrykkene som henges på i enden av setningene, ofte på enhver setning. Du vet hva jeg mener, ikke sant? Alle de tilsynelatende unødvendige fyllorda, lissom. De som bare er der og vi bruker uten å tenke noe særlig over det, kan du si. Noen er dialektprega, se. Andre er nok mer nasjonale, ass. Det rare er at mange, på en måte, punkterer det vi vil si, lissom. De tar brodden av setningen, skjønner du. Helt overlegent mest i bruk er vel ”lissom”. Et ord med en noe uklar, eller i det minste, glidende betydning. Ordboka mi forteller meg at det betyr ”for syns skyld, for moro skyld”, det de fleste forbinder med uttrykket er nok ”ikke helt på ordentlig”. Så det er jo litt rart å si etter at man har sagt noe man virkelig mener, lissom. Det snåle er at man kan bli helt hekta på disse småorda og utrykkene, kan du si. Det blir nesten helt umulig å vende seg av med dem. Ja, det er nesten så man blir helt sliten, lissom, skjønner du? Særlig ille er det ikke før du legger merke til det, både hos deg selv og andre, for ingen går fri, kan du si. Er det bare mote, lissom, eller det noe vi må leve med? Ikke sant, man kan gå farlig lei, likevel dukker det opp igjen. For man vet ordet av det, på en måte. Kan jeg si.

17.7.05

Å være naiv er å teste grensen for sin viten 

Jeg har vært ung. Selv om det var i Gamle Dager og mangt var annerledes den gang. Skulle jeg for eksempel sende en tekstmelding (selve tekstbegrepet hadde også et annet innhold den gang), måtte jeg gjøre det med penn på papir. En særegen, men ganske god opplevelse. Deretter måtte papiret puttes inn i et annet, på forhånd brettet og limt (som man fikk kjøpt ferdiglaget), papir – før det hele ble påført mottakers adresse, frimerke og puttet i en postkasse. I beste fall fikk man svar innen en uke. Men det var ofte mye lengre å vente. Særlig om man glemte å poste brevet. Skjønner veldig godt at de unge foretrekker SMS. Men for meg spørs det om det er noe særlig raskere, jeg skriver masse feil og kløner verre. Ikke blir det bedre av at både mobiltelefoner og tilhørende knotter krymper for hver modell. Noe som imponerer meg er de som svarer nesten med en gang jeg har trykket på send. Men ting har alltid vært under utvikling, og jeg antar at de som var vant til brevduer ble imponert over brevpost.

Nå var det vel egentlig ikke post, verken på papir eller elektronisk, før og nå jeg egentlig hadde det tenkt til å skrive om. Som skrevet, jeg har vært ung. To ord som liksom hører sammen er ”ung” og ”dum”. Nå må andre uttale seg om jeg var ung og dum – altså dum, ung var jeg, det er greit nok. Men sett i bakspeilet er det ofte lett å se at man var noe naiv i sine ungdomsår. For eksempel var jeg ganske opptatt av politikk i ungdommen, ikke så ekstremt aktiv kanskje, men medlem av noen organisasjoner og sånn. Ikke drev jeg det så lang heller. Men jeg var engasjert. Og kanskje jeg kunne drevet det lenger, jeg sto på lista til kommunevalg ett år. Hvilket parti er ikke så nøye nå. Det var selvfølgelig all verdens skjevheter og urettferdighet som lå bak mitt engasjement. Naiviteten min lå i at jeg trodde alt ville bli bedre her i verden om bare folk forsto hva som foregikk. Bare hør på meg, jeg har løsningen, liksom. I den grad jeg har mistet min naivitet, så er det vel fordi jeg nå tror at folk vet hva som foregår. Det er ikke engang bare det at de ikke bryr seg, de (les: makthaverne) vil ha det som det er. Ta nå det med å slette u-landsgjelda, som attenåring ville jeg fortsatt trodd at det var en smal sak å ordne, bare de forsto hvor viktig det var og hvor mye som kunne utretteres. Så enkelt er det kanskje dessverre ikke.

Men de 8, de 8 rikeste landa, altså, trenger likevel å fortelles hvordan det står til her i verden, ja, vi også. Hundretusener av unge, og sikkert noen eldre også, sendte en SMS for å markere sin støtte til Live8 og sitt ønske om å slette u-landsgjelda. Så ungdommen er neppe mindre engasjert enn før, neppe mer naive heller. Det virker jo også som om de har klart å påvirke litt, langt mer enn jeg fikk til med mitt engasjement og papirprotester. Kanskje fører ingen veier til Utopia, men det betyr ikke at vi ikke skal forsøke å komme oss dit.

10.7.05

Det hender at Fantomet forlater jungelen 


Noen ganger kler Fantomet, mannen som ikke kan dø, seg i helt vanlige klær. Det vil si hatt og frakk – istedenfor skøytetrikoten han går i til daglig, og tar seg en tur rundt blant vanlige folk. Stort sett ganske enkle personer, for de reagerer ikke på hatt, frakk og solbriller selv om det er både Afrika og kveldstid når ånden som går er på spasertur. At han bare drikker melk, selv på de bruneste barer er det også få som reagerer på. Snålt. Dessuten er det det med ulven hans da, som rett og slett heter Ulv. ”Det er ikke tillat med hunder her”, sier de til mannen i frakk, som rolig svarer: ”Det er ingen hund, det er en ulv.” Ja, hvordan hadde du tatt i mot en slik opplysning? Men de tar det med fatning og synes at, ja, hvis det ikke er en hund så… Det er lang fra like sikkert at de ville tatt det like kaldt på Jelsnes. Heldig da at de har så modige kuer der. Men ulven kuene jaget der for et par uker siden hadde ikke, så vidt meg bekjent, noen frakkekledd mann snikende etter seg.

Det er ufattelige lite jeg har felles med den fire hundre år gamle, hardtslående mannen i hatt og frakk eller trikot. Men det hender at jeg kler meg i klær litt utenom det hverdagslige og beveger meg i uvant terreng. Det er da snakk om treningstøy og joggetur i lysløypa. En slags Fantomet fra Bakvendtland, altså. Nåja, hvor om allting er, så er det noe jeg gjør helt uten ønske om å støte på ulv. Om Fantomet har vært der før meg med sin Ulv, vet jeg selvsagt ikke, han er jo proff. Men jeg er sikker på at han plukker opp ulvebæsjen med en svart pose, som han putter i frakkelomma (hva han gjør dersom han er i trikoten tør jeg ikke tenke på) og deretter kaster i nærmeste søppeldunk. For han er en rettskaffen mann, vet jetg. Fantomet er hard mot de harde, som jungelordet sier. Jeg regner glatt med at han rydder opp etter Ulv så lenge han er utenfor sin egen jungel. Selv om det altså er en ulv, og ikke en hund. Men når jeg peser rundt i lysløypa og er ulveskvetten, kanskje jeg burde ha med meg ei ku?, så registrerer jeg mengder med hundebæsj. Okei, det er kanskje ganske pysete å reagere på dyreekskrementer ute i skogen, men det er ikke noe hyggelig å plante beina i.

Likevel, det er ikke de som ikke plukker opp etter bikkjene sine som forundrer meg mest. Bæsjen blir jo faktisk til jord og helt borte etter forholdsvis kort tid. Det er veldig mye annet mennesker etterlater seg i skogen som er mye verre enn de firbente vennenes etterlatenskaper. Men dog, som er engelsk og betyr hund, det er de som bare halvveis rydder opp etter seg, som får meg til å lure. For hvorfor i all verden putte hundebæsjen i små, svarte poser for siden å legge dem fra seg i veikanten? Plast råtner jo neste aldri, så der ligger de altså i år etter og år – pent pakket inn. Ikke særlig lurt. Det hadde aldri Fantomet, selv om han går med underbuksa ytterst.

1.7.05

Du blir hva du spiser 

Høstens stortingsvalg nærmer seg, og politikerne blir mer og mer høyrøstet. De mater oss med valgflesket sitt uten å spørre oss hva vi har lyst på. Kanskje de burde gjort det? Mye tyder på at de aller fleste av oss ikke ønsker oss flesk. Faktisk kan det virke som om mange ikke engang har hørt om valgflesket, men pizzavalget derimot, det har de fleste hørt om. Pizza Grandiosa trenger en ny smaksvariant og det er selvsagt så viktig, helt på linje med unionsoppløsning og EU, at det må en folkeavstemming til. Skal den nye frossenpizzaen smake taco eller pølse og tomat? Du bestemmer! Ifølge en måling TNS Gallup har gjennomført blant aldersgruppen 15 til 29 år viser det seg at flere har hørt om pizzavalget enn stortingsvalget. Det er jo i denne aldersgruppen at første- og annengangsvelgerne befinner seg, blant de eldre velgerne har nær hundre prosent fått med seg at det er stortingsvalg. Like fullt ser det ut som om taco-pizzaen har større oppslutning i befolkningen enn regjeringspartiene. 20,7 % ville stemt på taco, dersom det var pizzavalg i morgen, mot 19,3 % på de nåværende regjeringspartiene, KrF, Høyre og Venstre. Kanskje på tide å bytte ut valgflesket med noe mer spiselig?

Først kommer maten, så kommer moralen, som han sa Bert Brecht. Siden Grandiosaen kom til verden i 1980, har vi nordmenn satt til livs omtrent 260 millioner av frossenpizzaen. Hver dag kjører det 9 vogntog fra fabrikken fullastet med pizza. Lagt etter hverandre ville pizzaene dannet en rekke på 12.600 km. Det tilsvarer strekningen Oslo-Roma 6 ganger. Vi burde være rimelig mette nå. Er det sant som Brecht sa, skulle det stå greit til med moralen også. Men det er jo også de som påstår at du blir hva du spiser. Kanskje er det fordi de har hørt om pizzavalget, at politikerne har bestemt seg for å satse på mat de også? Ingen har vel unngått å få med seg at de alle fleste partiene stiller seg bak gratis skolemat. Det er vanskelig å være i mot, det er jo både gratis og sunt. Enskjønt, gratis er det vel ikke. Regningen blir på rundt to milliarder kroner i året. Penger som kanskje skulle vært prioritert noe annerledes, oppussing av skoler, oppgradering av skolebøker og kompetanseløft for lærerne – bare for å nevne noe helt tilfeldig. Kosthold er kanskje familiens ansvar og læring skolens? Jeg mener ikke å slå et slag for kjernefamilien, men jeg tror ikke det er heldig at skolen skal overta alle de funksjoner familien tappes for.

Så blir det kanskje til at både stortingsvalg og pizzavalg handler om hva du vil spise – og hvor. Hvilket valg som er det viktigste? Sist pizzavalg hadde en oppslutning på 200.000 mens mer enn to og en halv million deltok på forrige stortingsvalg. Så det kan virke som vi setter fellesskapet noe høyere enn individuelt konsum fortsatt. God appetitt og godt valg.

26.6.05

Ta order før det tar deg 

Før han visste ordet av det, så var setningen der. Så enkelt kan det ofte være, det ene ordet tar det andre. Språket er noe vi tar for gitt og sjelden tenker over. Likevel, med et noenlunde velutviklet ordforråd kan man si, tenke og skrive så å si hva som helst. Faktisk er det jo de samme ordene i Peer Gynt som i Dagbladet som i Morgan Kane som i Evangeliet etter Matteus, ganske sprøtt det der, at de samme orda kan lures til å bety så mye forskjellig. Dessuten, et ålreit ordforråd skaffer vi oss raskt. De første leveårene skjer dette imponerende raskt. Faktisk så regner man med at en toåring lærer et nytt ord i gjennomsnitt annenhver våkne time. Det høres jo helt utrolig ut, men alle har vi vært der. Men en ting er å lære seg gloser, noe helt annet er å lære seg det abstrakte systemet som ligger bak språkbruken. Også her er barna helt fantastiske, helt ubevisst klarer de det som all verdens lingvister ennå ikke har klart – nemmelig å komme fram til en fullstendig grammatisk analyse av et språk. Så vi har alle noe å være stolte av der.

Men språket er jo også et verktøy til å utrykke noe så abstrakt som følelser. Da tyr vi som regel til metaforer. Ja, det høres jo kanskje både teknisk og kjedelig ut, metaforer er vel noe de fleste forbinder med diktundervisning og støvete norsktimer på videregående. Men heldigvis er det ikke bare der metaforene hører hjemme. En metafor er en overføring fra et betydningsområde til et annet betydningsområde. Det betyr rett og slett at det ofte er dumt å ta en språklig ytring bokstavelig. Selv om man koker av sinne, er det nok relativt sjelden at kroppstemperaturen kommer opp i over hundre celsius. Helt bokstavelig bør man vel heller ikke ta utrykk som ’han var helt i fyr og flamme’. Men dere aner kanskje en rød tråd her? I hvert fall om jeg sper på med uttalelser som at ’han brenner for oppgaven og glødende interessert i jobben’. Ja, ikke sant, det blir temmelig hett. Det betyr at vi bruker betydningsområdet temperatur for å snakke om sterke følelser – både positive og negative. Har vi først lært oss en slik hovedregel er det ikke vrient å verken forstå eller konstruere nye metaforiske utrykk. For å uttrykke et abstrakt fenomen tar vi i bruk uttrykk fra et mer konkret fenomen.

For eksempel er det å forstå ofte metaforisk uttrykt gjennom synsfenomener. Hvis du ser hva jeg mener? Eller har du kanskje et annet syn på saken? Et annet typisk eksempel er at å forstå er å gripe, eller gikk det over hodet på deg – fikk du ikke tak i det? Hvis meg en tekst og jeg skal vise deg en reise, har noen sagt. For ikke å gjøre hans ord til skamme tar vi en tur innom metaforsystemet ’livet er en reise’. Faktisk finner vi ofte det samme kildeområdet i flere språk, men ordtaka blir likevel forskjellige; når det i Norge heter ’å brenne alle broer’, heter det i England ’to burn one’s boat’, mens det på tunisisk blir ’å drepe sin egen kamel’.

16.6.05

Den som sover synder ikke 

Søvn er roten til alt som er å holde ut, skrev den danske poeten Michael Strunge (1958 – 1986) i det som skulle bli hans siste diktbok (”Væbnet med vinger”) gitt ut i eget navn. (Han ga ut en bok til under pseudonym, som han ga en strålende anmeldelse i eget navn.) Det er så sant som det er skrevet, Michael Strunge skrev det selvsagt på dansk – noe som for oss nordmenn er et vennelig og mildt nabospråk, som vi likevel ikke alltid forstår. Får man ikke nok søvn, så er det meste i hvert fall ikke til å holde ut. Alt blir tungt og traurig. Hjernen blir fylt med sirup og selv korttidsminnet svikter. Navn og begreper man bruker dagelig blir helt umulige å komme på. I noen perioder av livet (les: ungdommen) kan det virke som om man kaster bort tid på å sove, man har ikke tid og er redd for å gå glipp av noe. Ikke ulikt barn som bare må ha et glass vann til, før de sovner. Men man kommer ikke langt uten søvn. Søvn var viktig for poeten Michael Strunge, et annet sted i samme diktbok skriver han: ”Jeg er træt, jeg vil sove, give opp for en tid, slippe verden løs på sig selv, sove vildt og livlig, bore meg ind i dyner og drømmer…” Et riktig så bejaende søvnønske. I hvert fall tilsynelatende. Strunges siste bok kom ut i 1983, men 2500 år tidligere skrev den kvinnelige, greske poeten Sapfo også om søvn:

Når de ble trette

Dryppet natten
tykk, mørk søvn
på deres øyne
(min oversettelse)

Så søvn har de vært opptatt i uminnelige tider, disse kreative menneskene. Ikke bare de kreative, kan jeg tenke meg. Men søvnen har også en mørkere side. Søvnen er jo Dødens søskenbarn. Å vite at Michael Strunge tok sitt eget liv noen år etter siste bok gir en ny mening til; ”jeg vil sove, give opp for en tid…”. Selv om det selvsagt ikke er nødvendig å lese noe så drastisk inn i dette diktet. Hamlet unngikk selvmordet fordi han var redd for drømmene som fulgte med døden. Kanskje kan dette slektskapet forklare søvnproblemer? Men den som har ren samvittighet skal få sove, som det jo sies. Det er vel de rettferdiges søvn de sover? Alle med småbarn synes stort sett at det er urettferdig at noen i det hele tatt får sove, til og med når de vil. For det er jo slik med søvnen, at den aldri er noe stort problem eller tema før der blir for lite av den. Men vi som sliter litt med søvnen, får trøste oss med de gamle ord om at tankeløst hode får alltid sove. Den mengde søvn som en gjennomsnittlig person trenger, er alltid bare fem minutter mer, har noen sagt. Det merkelige er jo at man som oftest må gå til sengs når man ikke er trøtt, og stå opp når man er det. Helt annerledes er det i dette kjærlighetsdiktet av Olav H. Hauge:
SVEVN
Lat oss glida inn
i svevnen, i den
logne draumen,
glida inn – tvo
deigemne i den
gode bakaromnen
som heiter natt.
Og so vakna
um morgonen
tvo gylne
kveitekakor!

9.6.05

Været eller ikke været, det er spørsmålet 

Det sies at Nostradamus (1503-1566) spådde mye riktig om framtiden, det vil si, det var i hvert fall framtid for Nostradamus. For oss er det samtid, kanskje til og med fortid. I hvert fall er alt det han spådde om andre verdenskrig, Hitler og til og med 11. september fortid for meg. Jeg vet ikke om det har vært stille rundt salige Nostradamus i det siste, eller om det bare er lenge siden jeg gadd bry meg om spådommer fra en fjern fortid som gjelder en noe nærere fortid – for fortid er det okke som (og som kjent så er det jo framtiden det vanskelig å spå om). Ja, det vil si – han spådde jo også verdens undergang, og det er jo fortsatt framtid. Nostradmus’ bok med spådommer kom første gang i 1555, men det må ha vært en nyere utgave jeg leste i ungdommen, den var sikkert oversatt også. Originalen var nok fransk eller latin, spåmannen selv var i hvert fall fransk astrolog. Verken latin eller fransk er språk jeg leser, selv den dag i dag. Nå skal jeg være den første til å innrømme at mye går tapt i oversettelsen, så det er nok litt urettferdig av meg å bedømme boka ut fra en oversettelse. Men det var jammen ikke lett å lese og så kryptisk at det kunne betydd hva som helst.

Godt da at det også finnes utvetydig og klare spådommer. At de kanskje kommer fra et noe uventet hold på vi bare ta med på kjøpet, slik er det jo med mystikken. Allerede i 1599 (det er nesten dødsåret til Nostradamus, bare med de to siste sifrene snudd opp ned, skummelt) ble nemmelig vårværet i Sarpsborg 2005 spådd av ingen andre enn narren Feste, et vær som har vært alt annet enn festelig. I vår alles Shakespeares skuespill Helligtrekongersaften synger narren i en av de mest kjente sangene fra noen av Williams skuespill: ”for regnet regnar kvar den dag.” Mer presist kan vel ikke de foregående ukers vårvær beskrives? Det blir jo barre verre og verre det været her, jo. Selv spår jeg at det blir noe mer opphold framover, men med enkelte regnbyger nå og da. Men er det sant som de sier, at det er etter regn at fuglene synger, kan det bli mye bråk framover. For blir det opphold nå må de jo virkelig kvitre løs. Men vi gleder oss. Slik det har vært, har det vært liten eller ingen trøst i at bak skyene er himmelen alltid blå. Det har jo uansett ikke vært annet enn skyer å se. Kanskje det var litt tørt og at vi trengte litt regn – man hva med litt måtehold? Trøsten må være at når finværet kommer, så glemmer vi fort. Likevel må jeg si at jeg angrer på at jeg ikke fulgte bedre med på løvspretten i år, så hadde jeg kanskje vært forberedt. Nå kan jeg jo ikke engang sjekke om det er noe i at kommer eik før ask, blir det plask - kommer ask før eik, blir det steik. Vet du hvem som fikk løv først? Men uansett er det som Mark Twain beklaget seg, alle snakker om været, men ingen gjør noe med det. For regnet regnar kvar den dag.

8.6.05

Langt senere, del 1 og 2 

1
Jeg løper langs et langt og uttørket elveleie. Her har det ikke vært vann på lenge, lenge. Jeg løper. Jeg løper langs elva som ikke er. Bort, bare bort, det eneste som betyr noe er å komme seg vekk. Bakken er sprukket og sår av for mye sol, for lite vann. Her er vannet bare minner. Her eksisterer vannet bare som et totalt fravær. Trærne er døde, tørre. De spriker mot himmelen som skjeletthender. Men himmelen har ingen nåde.

Jeg løper. Landskapet er enormt og åpent. Elva, bakken, trærne – alt er tørt og dødt. Jeg hører stemmer. Kanskje vil stemmene meg vel. De gir råd. Men jeg forstår ikke, jeg er ikke i stand til å vurdere. Jeg bare løper. Svetten tørker øyeblikkelig til salt på kroppen min. Tungen har skrumpet inn. Tungen har sprekker og sår, som bakken. Jeg strekker hendene opp mot himmelen mens jeg løper. Men himmelen har ingen nåde.

Jeg dreier av fra elveleiet. Jeg løper mot det største treet jeg kan se. Kronen er tørr og uten blader. Men det ser ut som om det er skygge der. Jeg kommer meg aldri bort herfra. Men jeg må bort fra solen. Jeg setter meg i skyggen, lener meg mot trestammen. Jeg føler likevel ingen trygghet her. Alt er dødt. Dødt og fravær. Ingen vind, ikke vann. Ingenting som gir liv. Jeg tørker ut. Selv skyggen fra treet er tørr og varm. Men stemmene har stilnet. Jeg er helt alene nå. Det er ingen trøst i det. Nå er det overhodet ingen trøst i det. Jeg savner ikke stemmene.

Jeg sitter her. Uansett hvor jeg ser, så er alt likt. Bare noen få, døde trær bryter landskapet, som er tørt, åpent og flatt. Jeg ser langt, men det er ingenting å se. Jeg faller til ro, ingenting har hensikt her. Jeg bare sitter, ser på ingenting, hører ingenting. Ingen uro, men heller ingen fred. Bare dødt, tomt. Jeg har ingen vilje, ingen grunn til å reise meg. Jeg skal bare forsvinne, bli borte, gå i ett med dette landskapet.

Så ser jeg en bevegelse. Som ikke er min. Noe som kommer krypende mot meg. Her hvor ingenting var å se. Her hvor ingen bevegelse finnes. Noe tørt og fargeløst kommer krypende mot meg. Bare bevegelsen gjør den synelig. Jeg må flytte på meg for å se hva det er. Det er en slange. En død og tørr slange, et skjelett. Noe som vil meg vondt. Den er død og bærer med seg min død. Min død bærer den med seg som gift, som en levende gift. Snart skal heller ikke jeg være mer. Jeg er forsvarsløs, jeg kan ikke drepe det som allerede er dødt. Slangeskjelettet kommer fortsatt krypende mot meg. Stemmene har kommet tilbake, men de er fortsatt ikke til hjelp. Jeg forstår ikke, jeg kan ikke tolke dem.

Slangen som bærer med seg min død kommer krypende mot meg. Jeg behøver bare å rekke hånden frem, så kan jeg berøre den. Jeg gjør det, jeg strekker hånden frem, jeg tar slangen rundt nakken og løfter den opp. En liten dråpe rød og glinsende gift henger ytterst på den ene hoggtannen. Nå vet jeg hva jeg må gjøre. Jeg løfter slangen mot mitt eget ansikt. Med den ledige hånden knekker jeg av den underkjeven. Giften pipler ut av begge hoggtennene. Jeg lukker leppene mine rundt slangens hoggtenner og suger av all kraft. Munnen fylles av giften. Slangeskrotten slenger jeg fra meg. Giften bedøver munnen min, det svir i sprekker og sår. Smaken er vond og nummen. Jeg må ikke svelge. Jeg ser meg om etter et sted å spytte giften ut. Men himmelen har ingen nåde.

2
Barndommen min har de bygd hus på. Blokker, bolighus og rekkehus. Hele landskapet er forandret. Min barndoms stier er visket ut. Nei, ikke visket ut. De er brutalt borte for alltid. Aldri kan jeg gå dem opp igjen. Gudene skal vite at jeg har forsøkt. Det er der minnene ligger. Der i landskapet. I en bekk, ved en knaus. Små ting som jeg uforvarende kan komme til å gå forbi, passere ubemerket. Små ting som var en hel verden, et univers. Bekkene vi demmet, som vokste til dammer og brøt seg løs fra våre spede forsøk på å temme naturen. Vi så byggverkene våre rase sammen, katastrofalt og nådeløst. Så rant bekken der igjen. Nå kan jeg skritte over, uten å ense mulighetene. Jeg bøyer meg ikke ned, lar ikke verdener vokse rundt føttene mine. Jeg har reist meg og reist bort.

Det er vanskelig og samtidig lett å bevege seg i dette forlatte landskapet. Skrittene trenger knapt styres, jeg beveger meg på rusten automatikk. Her har jeg gått før. Her har jeg gått. Nå går jeg her igjen. Alt er svakt forskjøvet, så vidt i utakt. Trærne har vokst og husene krympet. Ubehaget er ikke ubetydelig. Hele tiden merker jeg meg hva som er forandret. Alle de nye husene. Under dem ligger barndommen min. Bevoktet av ukjente, kanskje nyinnflyttede. Jeg ser. Savn og lettelse snor seg sammen i hodet mitt. Borte fra dette for alltid. Fraværet er påtakelig nærværende. Det er ikke her lenger, det som var meg. Likevel, her går jeg og husker for lengst glemte ting. Men upresist. Bare helt svakt er det trist, en klump i magen som ikke helt vil løsne.

Jeg går her nå. Barndommen min har de bygd hus på. Det ligner likevel. Som i en drøm. Du vet, som når barneskolen og ungdomsskolen er en og samme bygning i drømme, en labrynt av minner. Det er sånn det ligner, en gjenkjennelse som ikke er total. Jeg ser, og det ligner. Jeg kan bevege meg rundt i disse gatene. Men jeg føler meg ikke trygg. Den samme usikkerheten er der. Som om den har ligget i grøftekantene og bare ventet på at jeg skal komme tilbake. Men jeg har ikke kommet tilbake. Jeg er bare gjest her nå. Uendeligheten er faktisk over. Jeg går her nå, noe ligner, men nå kan jeg også gå herfra.

1.6.05

Noen liker froskelår, noen liker is 

Hukommelsen er en dårlig tjener. Den er ikke lett å stole på. Særlig i tvil blir jeg selvsagt dersom jeg skal huske ting som ikke er helt ferskt i tid, for eksempel gamle barnesanger. Det blir til å nynne en halvglemt melodi og kanskje huske er ord eller to. Akkurat sånn hadde jeg det her om dagen, det ble mye: ”mmmmmm noen barn er brune mmmmmmm men inni er de like…” Dessuten ble jeg meget usikker på min egen husk som påstod at noen barn er brune som et nystekt brø’. Det syntes jeg ikke hørtes bra ut, jeg fikk fæle bilder i hodet. Brente barn lukter ille, som vi alle vet. Kunne dette virkelig stemme, var denne barnsangen voldelig og rå? Jeg måtte spørre meg rundt, kanskje noen husker bedre enn meg, eller er yngre og nærmere barnesangene i tid. Å jo da, det stemmer helt, faktisk. Hele første vers virker ganske voldelig, ikke bare er noen barn som nystekt brø’ (don’t tryt his at home, kids), men andre er gule og noen nesten blå. Høres ikke så pent ut, barn som er blå i fjeset vil jeg helst ikke se. Meget er forskjellig – men det er utenpå. Ja, det er helt sikkert.

Men det gjør jo ingenting, at meget er forskjellig, mener jeg. For det er utenpå. Men inni er vi like, som sangen sier. Det kan vi være enige i. Vel, det er en hake her – for det er nemmelig ikke helt sant. Jeg har, og jeg tuller overhodet ikke, en slektning som har alle innvollene plassert speilvendt inni kroppen sin. Hjertet på høyre side og så videre. Det er noe som har forvirret mange leger, kan han fortelle, særlig de som vil lytte på hjertet hans. Så inni er vi ikke helt like, ikke alle sammen, nei det er vi ikke. I hvert fall ikke dersom det er innvoller det dreier seg om. Men vi er vel ikke helt like inni, dersom vi snakker om noe mer udefinerbart heller? Hadde vi tenkt og følt likt, ville det vel vært færre misforståelser og konflikter. Kanskje er det ofte slik at vi er mer like utenpå enn inni? Nå er vel Jo Tenfjords mening med teksten å peke på at selv om vi er tilsynelatende ulike, har vi mye felles og er like mye verdt. Det er ikke så nøye om vi liker froskelår eller is, men vi må forsøke å forstå hverandre. Hudfarge teller ikke, og kulturforskjeller kan overvinnes.

Nå sier jo en god del nyere forskning faktisk at vi er ganske like inni. Ikke bare er vi like inni sammenlignet med brune, gule og blå både barn og voksne, vi er like inni i et historisk perspektiv også. Vi lever i moderne og urbane tider, men instinkt og følelsesliv har ikke utviklet seg stort siden steinalderen. (Noe som er spesielt tydelig sent en lørdagskveld på byen. Da har vi også mye av språket til felles med våre forfedre fra historisk tid, vi snakker for det meste på vokalene – iblandet noen grynt.) Drifter, instinkter, ønsker og lengsler, det er det vi har felles. Derfor kan Sapfos to tusen år gamle dikt virke friske og direkte, derfor appellerer Shakespeares skuespill til oss fire hundre år etter at de ble skrevet. Derfor ligner naboen mer på deg enn du tror.

24.5.05

Når det regner på presten 

Mange vil være kjendis nå til dags. Jeg har før vært inne på overhopningen av ”15 minutters berømmelse” som gjennomsyrer vår mediehverdag. Det resulterer i at mennesker oppsøker berømmelse for berømmelsens skyld, noen er faktisk kjent bare fordi de har vært på tv. Helt greit, det. Men det er klart at det skaper både rom og behov for konsept av typen Idol, Big Brother og Fear Factory. Vi har alltid hatt A- og B-kjendiser, nå trenger vi kanskje enda flere av alfabetets bokstaver. For nå har det blitt mange kanaler å eksponere sitt talent, hva nå enn det måtte være, i. Terskelen er lav, og porten vid – alle kan bli kjent for et eller annet. Dermed vil det jo også bli en bredde i kvalitet, eller store forskjeller mellom god og dårlig. De dårligste vi har, ville kanskje ikke ha sluppet til i Gamle Dager. Men Norge har alltid vært et lite land med gode muligheter for å nå både opp og fram, for kortere eller lengre perioder.

Som dere sikkert merker er jeg litt bitter og misunnelig fordi jeg selv har manglende kjendisstatus. Ekstra bitter er jeg selvsagt fordi jeg mener terskelen er så lav at det absolutt burde være rom for meg på kjendishimmelen. Men jeg må leve et liv i skyggen. Heldigvis går det an å nå et stykke på vei med en mer parasittær form for kjendiseri også. Jeg er nemmelig en kjenneris, det vil si en som kjenner en kjendis. Ja, jeg kjenner faktisk flere. Nå er det jo et problem med det, kanskje flere, noen av kjendisene jeg kjenner er vel ikke egentlig kjendiser, selv om de har et slags liv i offentligheten. Noen skriver dikt eller spiller jazz, og de færreste har hørt om dem. Derfor er det ikke så mye å skryte av, så på den måten er jeg vel mer doldis en kjenneris. Så er det andre igjen som nok er kjendiser, men som jeg ikke helt kan skryte på meg å kjenne, selv om jeg nok gjorde det en gang. Dessuten, hvem i Sarpsborg kjenner vel ikke Wig Wam? Likevel, ikke alle kan si: ”Glam Wam sang i bandet mitt!” Vel, det var jo ikke akkurat bare mitt band, da. Men Glam begynte etter meg.

Som dere forstår så ble jeg grusomt skuffa når de ikke vant Grand Prix. Det ville jo økt min kjennerisstatus betraktelig. Kanskje kunne jeg solgt tjue år gamle historier til Se og Hør, også. Det er vel kanskje ikke de mest pikante avsløringene jeg kan komme med fra vår fjortisperiode, men alt om virkelige kjendiser er visst interessant. To små avsløringer vil jeg likevel komme med her, for å kunne sole meg i glansen. Glam Wam kalte seg i 1985 for Danny Glammy, så på mange måter må det kunne sies at ringen er sluttet. Samme år, i 1985 - midt i de glade åttiåra, var jeg og Glam(my) på konsert med et av de store puddelbanda fra Sverige, Europe. Vi slapp inn backstage (se der, enda noen kjendiser jeg har møtt!), Glam ville ha noen sangtips fra hardrocksmørsangeren Joey Tempest. Joey sa: ”Käka en banan.” Ingenting jeg har sett på tv om Wig Wam tyder på at de hadde bananer backstage. Kanskje det var derfor det gikk som det gikk?

19.5.05

Verden krymper, hjernen glemmer 

Hvordan hjernen virker, er et mysterium og da mener jeg ikke bare andres hjerne, ofte er egen hjernes aktiviteter like mystiske. Det at hukommelsen er selektiv, er ofte til ens egen fordel, men likefullt er det rett som det er like irriterende å glemme som å huske. For å huske tar gjerne hjernen en liten omvei. At en liten bit kake kan vekke minner, det vet vi fra litteraturen. Marcel Proust dyppet jo et stykke madeleinekake i en kopp lindete og skriver et tolvbindsverk, men selv er jeg ikke på sporet av den tapte tid. Men like fullt opplever jeg at minner er knyttet til steder, lukter, smaker – ting jeg ikke har tenkt på årevis eller ikke visste at jeg husket kan dukke opp igjen. Det er et kjent fortellertriks å ta utgangspunkt i en gjenstand som hjelp for tanken. Man kan velge en ting selv, eller man kan få en utdelt. Uansett vil de aller fleste begynne å fortelle noe selvopplevd, selv om gjenstanden er valgt av noen andre og for å vanskeliggjøre mer enn å hjelpe. Prøv det selv, som en selskapslek, for eksempel. Noe så enkelt som en papirpose eller plastbøtte kan være utgangspunktet for at de merkeligste minner dukker opp. Noe av det samme kan man oppleve dersom man kommer til et sted man var som barn. Kanskje man var der på ferie og helt har glemt det, først kjenner man seg svakt igjen før man begynner å huske. Hva man gjorde, hvem man var sammen med, hva man spiste, hva man leste. Akkurat som man kan bli plutselig trist, eller glad, av en intetsigende åttitallslåt på radioen. Bare fordi den vekker, glemte eller gjemte, minner fra den gang da.

Barndommen min har de bygd hus på. Blokker, rekkehus og bolighus. Vi var i mot utbyggingen, husker jeg. Det var vår skog, som vi var indianere i. Hvite manns gravemaskiner og hjullastere kom og ødela jaktmarkene våre. Vi flyttet merkepinner og ønsket oss krutt og dynamitt. Men plankehytter måtte vike for husbankhus. Stammen er spredd for alle vinder. Hele landskapet ble forandret. Men enda mer forandret er det nå, trærne har vokst og husene krympet. Like vel kjenner jeg meg igjen, i det minste delvis. Husker hva jeg gjorde, hvem jeg lekte med. Trappeoppgangene er trangere og fjell har blitt til knauser. Men det ligger minner der, i landskapet. I en bekk, ved en knaus eller under en tue. Små, små ting som den gangen, i barndommen, var en hel verden. Bekkene vi demte, som vokste seg til dammer og brøt seg løs fra våre spede forsøk på temme naturen. Til tross for forsterkninger av kvister og grus, raste byggverkene våre nådeløst og bekkene flommet fritt igjen. Nå kan jeg helt uforvarende skritte over en sånn bekk, uten å ense den. Jeg bøyer meg ikke ned og utforsker mulighetene, jeg lar ikke verdener vokse rundt føttene mine. Men tar jeg meg tid til å stoppe, ser jeg det helt tydelig for meg – her er det en verden jeg har forlatt.

12.5.05

Sentraliser makta. Nå! 

Sånn til vanlig mener jeg at makt bør spres på flest mulig steder, ren og skjær desentralisering av makta, altså. For er det sånn at makt korrumperer, så må absolutt makt korrumpere absolutt. Men det er altså et sånn mer generelt standpunkt. Dersom kunnskap er makt, og det er det jo, så må jo biblioteket være makt på boks, ikke sant? Jeg skal være forsiktig med å gjette på hvor Sarpsborgs hjerte ligger, men byens hjerne bør være dets bibliotek. Spør du meg, så er det ikke særlig lurt å spre hjernen sin utover, men det kan hende jeg tar feil. Men en sentralisering av den makta som kunnskap er, er jeg helt for. I klartekst betyr det at jeg synes Sarpsborg fortjener et stort, godt og innholdsrikt bibliotek. Noe som kan hende ville være lettere om man samlet ressursene på et sted. Noe som kanskje kan sammenlignes med å samle tankene?

Et bibliotek er jo ikke bare et sted å låne bøker, men også et sted å hente både informasjon og inspirasjon. Dessuten er det et sted det bør være gode muligheter for å arbeide. En god lesesal og flere grupperom er et minstekrav. Det bør også finnes en stille og romslig krok for avislesing, og kanskje til og med et sted å spille spill – som for eksempel sjakk. Så ideen med å legge biblioteket til Aktivitetshuset er ikke så dum. Faktisk så er vel et bibliotek et aktivitetshus i seg selv. Et bibliotek som har gode og innbydende arealer å tilby sine brukere, vil være et levende bibliotek. Det vil kunne være en møteplass og et sted der tanker utvikles, både individuelt og i fellesskap. Men ikke mindre viktig, så bør et bibliotek ha god plass til bøker. Det høres kanskje innlysende ut, men dersom det er plassmangel i hyllene må biblioteket kvitte seg med og selge ut bøker for å skaffe plass til nye. Selv om jeg liker å plukke med meg billige godbiter fra loppemarkedet, så synes jeg det er bekymringsverdig at så mye god litteratur ikke vil være tilgjengelig på hylla. Som alle vet, virkelig litteratur går ikke ut på dato og er ikke en ferskvare. Bibliotekets store fortrinn er at det kan tilby bøker som ikke er tilgjengelig på annet vis.

Jeg liker Sarpsborg bibliotek, bygget har sjel og sjarme – ikke tvil om det. Fra barnsben av har jeg vært en ivrig bruker både som lånetaker og bruker av lokalene, selv om det har dabbet noe av de senere årene. Men jeg vet jeg ville brukt det mer om lesesal og andre fasiliteter hadde vær mer innbydende. Renover bygget, det må tas vare på, men flytt bøkene ut og gi Sarpsborgs hjerne et romslig sted å være. Gi rom for tanken, er jeg nesten fristet til å si. Selvfølgelig er det både trist og vemodig at distriktsbibliotekene bygges ned, men dersom det ikke er mulig å få i både pose og sekk, og det er det jo ikke – det viser jo dagens tilbud med all ønskelig tydelighet, bør vi kanskje legge alle pengene i en sekk.

8.5.05

Hele verden er en scene 

Det er lenge siden en mann hogg seg virke i skogen, tømret seg en koie, dyrka jorda rundt og jakta litt i skogen, før han henta seg en kone på nabogården. Den gangen kunne man starte med to tomme hender, bare det var styrke i dem. Men jeg skal ikke dvele ved noen slags hamsunsk bondesvermeri. Det som uten tvil er klart, er at næringsveiene har både utviklet og forandret seg siden den gang. Faktisk kan man vel si at næringsveiene og kildene til mat og inntekt har forandret seg drastisk, og det har skjedd med akselererende fart de siste hundre åra. Lenge stod det jo ganske rolig, etter jakt, fangst og samling dyrket vi jorda og gjorde lite annet i noen tusener av år. Så kom den industrielle revolusjonen og vi fikk fabrikkarbeidere og transportarbeidere – og sikkert noen yrkesgrupper til. Vi klarte oss med begrep som primærnæring og sekundærnæring. Enkelt, greit og oversiktelig. Men nå trenger vi nok hele tallrekka og mer til. Enn skjønt – næringer? Det er vel så som så med næringsinnholdet i enkelte av de nye yrkene?

For hva er det vi driver med nå, vi folk flest? Vi har blitt håndlangere, vi gjør hverandre tjenester mot betaling. Service, heter det vel? Noen spådde en gang at i framtiden ville vi alle vaske hverandres skjorter – kanskje vi begynner å nærme oss. Ikke noe galt i det, vel? Men siden vi baserer oss på andres tjenester samtidig som vi avlæres en del basiskunnskap, blir vi i langt mindre grad i stand til å ta oss av oss selv. Min evne til å klare meg selv er i hvert fall ganske så innskrumpet. Jakt? Vel, jeg vet knapt nok hvilke bær som er spiselige. Sånn sett er jeg totalt avhengig av andres tjenester. Greit nok. Men mer og mer blir jeg også avhengig av andres tjenester når det gjelder det jeg kan klare også. Behagelig og bedagelig, helt klart. Nå har jo yrkesmuligheter tatt en helt annen vei enn service og tjenesteytelser. Jeg tenker på underholdere, men det er kanskje en type service yrke det også. Musikk, film, teater, tv, bøker, stand-up, ja, lista kan gjøres mye lenger. Disse vil kanskje protestere på at de er underholdere, mulig de vil bli betraktet som kunstnere. Og det er det utvilsomt noen av dem som er.

Andre igjen er nok bare døgnfluer og må nok finne seg i å havne i underholdningsbåsen. I vår iver etter å bli underholdt jager vi etter nye kjendiser. Vi ønsker oss noe nytt og kan de ikke levere går vi uten skrupler videre. Kjendiser, trender og meninger er ferskvare og byttes ut med økt hastighet, derfor har også resirkulasjonshastigheten økt. Men kanskje er vi alle underholdere? Vi spiller i hvert fall roller både hjemme og på jobb. Vi snakker om yrkesroller, kjendisroller, mannsroller og kvinneroller. Roller som bør fornyes og fikses på til vi ikke helt hvem vi er. Men nye roller er spennende og en utfordring, og vi kan lese alt vi trenger å vite i avisenes helgebilag.

2.5.05

HARDCORE POESI 

30.4.05

Det er bare å klemme til 

Jeg har havnet i en alvorlig klemme. Ja, det er ikke det at jeg ønsker å syte og klage. Men jeg har havnet mellom barken og veden, kan man si. Det er ikke en behagelig plass å være, men ikke mer ubehagelig enn at jeg ikke helt la merke til det først. Er man i klemme bør man merke presset. Men når man nå har havnet i klemme mellom to klemmer, så har kanskje presset blitt utlignet? Ja, jeg skriver man, for det gjelder ikke bare meg. Spørsmålet er vel heller om det gjelder meg. Uansett, vi har blitt fortalt, i aviser og i beste sendetid, at vi nå er utsatt for fritidsklemma. Først var det altså tidsklemma, alt vi ikke rekker å gjøre fordi vi har så innmari dårlig tid. Nå har vi til alt overmål også fritidsklemma. Snakk om å være i klemme! Vi har lenge påstått at vi har så ufattelig dårlig tid i disse moderne tider, vi rekker knapt nok å klage over dårlig tid – så raskt går det i svingene. Men så har disse forskerne kikket på saken, og vi har i hvert fall ikke dårlig tid fordi vi jobber så mye. Så nå er det slutt med å skylde på jobben.

For det er faktisk sånn at vi jobber mindre enn før. Det burde det kanskje ikke en forsker eller tre til for å finne ut. For det er jo noe enhver godt voksen person kunne fortalt en som var yngre, som var så uheldig å spørre om hvordan det var før. Men hvorom all ting er, vi jobber mindre og forbruker mer. Derfor er vi i trøbbel, vi har nesten ikke nok våkentimer i døgnet til å forbruke og konsumere. Vi bruker mer og mer penger på å skaffe oss den perfekte fritid. (Ok, arbeidstida minsker og forbruket øker, det må bety at vi tjener mer og har bedre råd enn før. Da kunne vi kanskje jobbe enda mindre enn før og likevel ha like mye i lommeboka? Men da har vi kanskje ikke råd til all fritida og fritidsklemma ville blitt enda verre.) For å få en perfekt fritid trenger vi hytte, båt, bil og hus med hage. Gjerne større, raskere, nyere og finere. Men, sier forskerne, vi blir ikke lykkeligere – bare enda mer stressa. Er det ikke rart? Spørsmålet er om ikke fritidsklemma er et dårlig og avledende svar på tidsklemmeproblematikken?

For saken var vel at tidsklemma først og fremst rammer småbarnsforeldre hvor begge er i jobb. Verst rammer den vel de som er på nedre halvdel av lønnskalaene og aller verst rammer den kvinner. Derfor har den blitt gjort til et individuelt problem som hver enkelt av oss må løse, og politikerne kan vaske sine hender fordi det ikke er et samfunnsmessig problem. Hadde det vært et samfunnsmessig problem, kunne man jo tenke seg det gode, gamle kravet om sekstimers arbeidsdag som en mulig løsning. Men den vrangforestillingen kan vi bare plukke av oss, først som sist. Vi jobber mindre, tjener mer og har fritidsklemme mer enn vi har tidsklemme. Så der fikk vi den. Bare vi dropper de svære husa, dyre bilene, raske båtene og gedigne hyttene, så rekker vi nok å ta oss av både syke barn og jobb.

21.4.05

Å være eller ikke være (seg selv) 

SarpsborgAvisa
Det begynner å bli lenge siden Finn Kalvik gikk rundt i Oslos gater og sang om å finne seg sjæl. Hvorvidt han fant seg selv, aner ikke jeg – men som vi sa i Gamle Dager: ”Finn Kalvik og du skal Arve Opsahl”. Nåja, men å finne seg sjæl er nok ikke tidens melodi. Så vidt jeg kan forstå ved hjelp av fjernkontrollen og zappemuskelen. Det virker rett og slett som om det er om å gjøre å forandre seg selv i høyest mulig grad. ”Bli ny”-konseptet er jo ikke akkurat helt dagferskt. Det har jo lenge figurert i KKs spalter, ja Kvinner og Klær altså, ikke Klassekampen. Men det dreier seg jo om en tur til frisøren og noen enkle make-up tips. De fleste faller vist tilbake i den gamle tralten også, etter en måned eller to. Sikkert til glede for familie og kolleger. Sånn er det kanskje ikke helt med de nyere konseptene, spør du meg har de gått helt fra konseptene. Men sant å si så har ingen spurt meg. Vel, de fleste har vel fått med seg kvalitetsunderholdning som Extreme Makeover og The Swan. Det er hva jeg kaller å bli ny, og det så det varer. Ikke noe særlig angrefrist, nei. Det er klart, jeg skal være forsiktig med å gå knallhardt ut mot kosmetisk kirurgi og spesielt de som mener seg å trenge det. Men det er en merkelig form for underholdning. Dessuten er det vel en slags ekstremvariant av tegn i tiden.

Vi ønsker oss lettvinte løsninger. Da blir det letteste å ringe nærmeste tv-stasjon, så de kan komme og forandre kropp, fjes, hus og barn. Raskt går det også, ingen egeninnsats og ingen ventetid, det er sånn vi ønsker oss det. Aller best har vi det altså om barna blir noen andre, vi ikke kjenner oss igjen i eget hjem og familien ikke kjenner igjen oss. Men med fare for å fremheve det opplagte, dette blir jo bare forandringer i det ytre, krusninger i overflaten. Det er lettere å forandre nesa enn personligheten, liksom. Men det er klart, det ligger vel i menneskets natur å gå rundt hindre og ønske seg raskeste vei ut. Lite nytt i det, antagelig. Nytt er det derimot at det har blitt så allment akseptert og nærmest en norm. I skikkelig Gamle Dager var det annerledes. Man skulle gjøre seg fortjent til den minste lykke, og fortjent gjorde man seg ved å ha dyder. Man skulle utvise tapperhet, måtehold, rettferdighet og man skulle besitte visdom. Det er ikke mye måtehold eller tålmodighet over ekstrem oppussing, hva enten det er av barna, huset eller fjeset. Antagelig er det ikke så lett å finne seg sjæl om man ikke ser ut som i går, når man ser i speilet. Før var spørsmålet; kan speilet lyve? Kanskje ikke, men det betyr vel ikke så mye lenger? Salige Ibsens uttalelser om livsløgnen har fått helt andre dimensjoner nå.

Med modernismen så kom en oppløst jeg-følelse. Identitet ble noe flytende og usikkert. Nå i vår (kom)postmodernisme er utseende like usikkert og utsatt for forandringer. Måtte du leve i interessante tider, lyder en gammel orientalsk forbannelse.

20.4.05

“SHOPPING FOR IMAGES” 

Allen Ginsberg, Lorca, Whitman in “A Supermarket in California”.


A Supermarket in California[i]
What thoughts I have of you tonight, Walt Whitman, for I walked down the sidestreets under the trees with a headache self-conscious looking at the full moon.
In my hungry fatigue, and shopping for images, I went into the neon fruit supermarket, dreaming of your enumerations!
What peaches and what penumbras! Whole families shopping at night! Aisles full of husbands! Wives in the avocados, babies in the tomatoes!--and you, Garcia Lorca, what were you doing down by the watermelons?

I saw you, Walt Whitman, childless, lonely old grubber, poking among the meats in the refrigerator and eyeing the grocery boys.
I heard you asking questions of each: Who killed the pork chops? What price bananas? Are you my Angel?
I wandered in and out of the brilliant stacks of cans following you, and followed in my imagination by the store detective.
We strode down the open corridors together in our solitary fancy tasting artichokes, possessing every frozen delicacy, and never passing the cashier.

Where are we going, Walt Whitman? The doors close in an hour. Which way does your beard point tonight?
(I touch your book and dream of our odyssey in the supermarket and feel absurd.)
Will we walk all night through solitary streets? The trees add shade to shade, lights out in the houses, we'll both be lonely.

Will we stroll dreaming of the lost America of love past blue automobiles in driveways, home to our silent cottage?
Ah, dear father, graybeard, lonely old courage-teacher, what America did you have when Charon quit poling his ferry and you got out on a smoking bank and stood watching the boat disappear on the black waters of Lethe?



1.
Allen Ginsberg (1926 – 1997) is probably one of America’s best known poets. His first book of poetry, from which “A Supermarket in California” is taken; “HOWL and other poems” was first published in 1956. It is still in print, now almost fifty years after its initial printing. This is something which speaks volumes about the popularity of this collection of poems and its author. Just as famous as Allen Ginsberg is for his poetry he probably is as one of the central characters of the Beat Generation. “During his long career, he was a cultural phenomenon and a spokesman for a generation, whose influence rivaled that of pop heroes, political and religious leaders.”[ii]

2.
At first glance “A Supermarket in California” looks like a prose poem and reading it through it does feel a bit like one as well. The lines are long, they fill the page and this certainly gives it the look of prose. And when one reads it aloud it gives the sense of a deliberate rhythm that sets it aside from everyday spoken language. It does not, however, owe much to the European prose poem tradition from Charles Baudelaire, but clearly takes much of its inspiration from the great American poet Walt Whitman (1819 – 1892) who also figures in the poem as its focal point. It differs from prose poems also by being divided into four stanzas (or parts at least). The flowing and all encompassing style of “A Supermarket in California” owes much to Whitman’s poetry. Anyone who is familiar with Walt Whitman’s poetry or has leafed through “Leaves of Grass” will spot the similarities.

But Ginsberg and Whitman are not the only poets in the supermarket this evening, even the great Spanish poet Fredrico Garcia Lorca (1898 – 1936) seems to be out shopping for fruit and images. Just as Ginsberg, Lorca seems to be spying on Whitman and it is interesting to note here that Lorca also has written a poem about Whitman; “Ode to Walt Whitman”, published in 1940[iii], and it is probably a safe guess that Ginsberg has read this and other poems by Lorca as well as Walt Whitman’s poetry. Maybe Ginsberg is trying to tell us that his view of Whitman is somewhat different from Lorca’s view? Lorca calls Whitman “lovely old man”[iv], whereas Ginsberg calls him “lonely old grubber”. In the first lines Ginsberg seem to be telling us that there is a connection between his thoughts of Whitman and his headache, something that might reveal mixed emotions – that his view of the old poet is not entirely positive.

If thinking of Whitman is connected to the headache, the dream of enumerations must be so as well. This adds to the conflict between the young and the old poet. If “dreaming of your enumerations” is read as an ironic statement then Ginsberg’s own enumerations in the following might be read as parody. Allen Ginsberg is ridiculing Whitman at the same time as he is taking his inspiration from him. This first stanza has other bits of contrasts as well, as in the sentence: “What peaches and what penumbras!” Delicious fresh fruit is contrasted with an obscure but precise word for the shadows around the fruit, meaning “the total shadow of the moon or earth in eclipse”[v], something that links the fruit with the full moon that also is mentioned in this first stanza. This adds to the feeling that this is a deliberate and well thought out piece of work and that the spontaneous flow is only seemingly so.

The image of Walt Whitman “poking among the meats” is also a bit uncomfortable. He, Whitman, comes across as a homeless and poor man, besides being lonely and out of place. Why he is out of place is, of course, open to questioning but he is a bit out of date in this modern supermarket and most things, like the neon signs and the refrigerators, are new to him. Maybe Ginsberg hints at Whitman being outdated, like meat past its expiry date? At least it is safe to say that, in the context of the poem, Whitman “was” and Ginsberg “is”. But still he is following after and asking the “old grubber” for directions. Looking to the predecessors, like Lorca and Whitman, for inspiration he is out “shopping for images” not only in the real America around him but also in other poet’s visions of America.

Finally he is asking of his “dear father, graybeard” for guidance through the land of the dead, Hades. But like with the obscure wording, mixed emotions and probable irony of this poem, Hades is somewhat askew as well. Charon ferried the dead over the river Styx, while Lethe was the river of forgetfulness. Again we as readers are exposed to a fluctuation of meaning, making us read over and reconsider time and again. There is also an obvious reference her to Walt Whitman’s poem “Crossing Brooklyn Ferry”. A connection that is continued in lines from “Crossing Brooklyn Ferry” like: “Crowds of men and women attired in the usual costumes, how curious you are to me!”[vi]. This is easy to connect with Ginsberg’s “Whole families shopping at night! Aisles full of husbands! Wives in the avocados, babies in the tomatoes!” since it a curious way to describe something very common and domestic in a very normal setting; the supermarket.

3.
But as Ginsberg plays hide-and-seek with Lorca and Whitman among the groceries and with the imagined store detective, this text plays hide-and-seek with its readers. It seems easy and straight forward at first glance, but there are so many deliberate traps here that the reader is bound to stubble. Just as the poets are eying each other in the aisles of the supermarket, the reader must be careful not to take everything at face value. Only through extensive re-reading is it possible to begin to grasp the scope of this poem.

There is probably a multitude of reasons why Ginsberg wrote this particular piece of poetry. Maybe he was just simply thinking of the great poet Whitman while doing everyday things like walking the streets at night and shopping groceries. But also this is from the first book of poetry Ginsberg published and it is a fair chance that he tried to come to terms with him self as a poet by making a stand and placing himself both apart from and among his idols. Another thing to take into consideration is that both Lorca and Whitman where homosexuals, just as Ginsberg. So young Allen Ginsberg needed heroes and role models on that account as well. That is maybe why he calls Whitman “old courage-teacher”?

[i] Ginsberg, Allen: A Supermarket in California. In: The Norton Anthology of American Literature. Shorter Sixth Edition. W. W. Norton & Company 2003, page 2739 – 2740, for this and all following quotations.
[ii] Ro, Sigmund: Literary America. An Introduction to the Literature of the United States. Univeritetsforlaget 1997, page 257
[iii] Lorca, Fredrico Garcia: Dikter i New York. Cappelen 1991, page 121
[iv]Lorca, Fredrico Garcia: Ode to Walt Whitman <http://www.artofeurope.com/lorca/lor1.htm>
[v] Hornby, A. S.: Oxford Advanced Learner’s Dictionary of Current English. Oxford University Press 1986
[vi] Whitman, Walt: Leaves of Grass, and Selected Prose. Holt, Rinehart and Winston 1965, page 133

18.4.05

WILLIAM SHAKESPEARE 


William Shakespeare har bursdag 23. april.
En dag å feire.
Les om HamletShakespearesällskapets
Hamlet-side.
Les også om Olav H. Hauge sitt dikt
om Shakespeare-karakteren Ofelia i Nordlit 16.

13.4.05

Vi har leie biler og tar gjerne kort betaling 

Vi vil liksom ha det sånn vi er vant til, og tar til oss forandringer tregt. Ikke kom her med ny uttale! Det har vel alltid vært sånn, og kommer til å forsette å være sånn så lenge vi mennesker snakker sammen. I hvert fall så lenge det er viktig for oss å ha et smidig og anvendelig språk for å kunne kommunisere sånn noenlunde greit med hverandre. Selv om det nok finnes de som klarer å holde språk og kommunikasjon skarpt atskilt. Det muntlige språket velger minste motstands vei. Derfor forandrer utalen seg ustanselig og stadig til det som er lettere å si. Mest omtalt nå for tiden er vel skarre-r. Den er nemmelig lettere å lære og brer om seg raskt. Dessuten har vi den språkforandringen de fleste av oss ser på som slapphet blant den delen av befolkningen som er yngre enn oss. Jeg tenker selvsagt på sj-lyden, som ser ut til å erstatte både skj- og kj-lyden og dess like. Noe som gir utale som sjino, sjylling, sjole og sjosk. Riktig ille å høre på, synes mange. For det er nemmelig sånn at selv om talemålet alltid er i rivende utvikling, så er gjerne våre holdninger til det stokk konservativt. Det var bedre før, hevder vi, og forandring er forringelse. Men om vi tenker oss at språk og kommunikasjon henger rimelig uløselig sammen, så har det lite å si om vi blir invitert med på kino eller sjino – ikke sant?

Selv lar jeg meg ikke hisse noe særlig opp over talemålsforandringer. Derimot synes jeg at visse omseggripende skrivefeil er verre. Noe som sprer seg veldig, og nok er den vanligste skrivefeilen blant folk flest er særskriving eller orddeling. Det vil si en kunstig deling av sammensatte ord. Reglen er egentlig enkel, sammensatte ord skrives i ett og uttales som et ord. Leie biler og leiebiler uttales ikke likt og er ikke det samme, selv om sikkert mange leiebiler er leie biler. Ja, ja, er det så nøye da? Vi skjønner (sjønner) vel hva som menes uansett? Vel, det er jeg neimen ikke så sikker på. La gå at vi med en liten dose velvilje forstår hva de har i kjøttdisken når plakaten påstår at ”Stekt Kylling Lever”, eller at vi ikke venter spent ved telefonen etter å ha lest at ”Nybakt smult ringer”. Ikke blir jeg særlig skremt av at ananas biter, heller. Men kjøper vi en tv som har fjern kontroll, eller hva synes du egentlig om bruk og kast kulturen? På den annen side, det er klart tre glass lyse staker raskt blir mer fristene når tre kule lys følger med. Det begynner å bli en stund siden vi hadde bokbål her i landet, men det finnes visstnok et alternativ før de som ikke er så glad i å lese. I hvert fall ser jeg ofte annonser for å koke bøker. Liker man koke bøker så er vel frank furter pølse også greit? Likevel, noen ganger må ord deles, ved linjeskift for eksempel. Da bruker vi bindestrek, men husk for all del at ord skal kommunisere. Bruk fornuft ved bindstreksbruk; pil-spiss og pils-piss er ikke det samme.

11.4.05

"EG VIL SYNGJA UM TORNANE OG ROTI" 


OLAV H. HAUGE (1908 – 1994)


Lykelen til poesien si verd
”Eg hev ikkje møtt fleire enn tvo-tri stykke som i røyndi hev elska poesi. Eg segjer elska fordi ein mann som hev funne lykelen til poesien si verd, ikkje lenger er interessert, men hugteken, han elskar.”[1] Dette skreiv Olav H. Hauge i dagboka si som 21 åring. Eg trur mange ikkje bryr seg om å lese dikt, fordi det krev mye av lesaren. Det er ofte ikkje openbert og klart ved første gjennomlesing. Men det er heller ikkje ein kode vi skal løyse for å få tak i kva forfattaren eigentleg meinte. Forfattaren har nok sagt det på den einaste måten som var mogeleg for henne eller han. "Det ideelle mål ved litterær analyse er å bringe oss fram til en fullstendig aktualisering av tekstens potensielle mening…"[2] Og teksten si potensielle meining er ofte mye meir enn forfattaren sine intensjonar, teksten si meining blir også skapt i lesaren.
Tilbake til Olav H. Hauge. Så kvifor Hauge? Forlaget kallar han "vår fremste lyrikar i etterkrigstida" i vaskesetelen til Dikt i samling. "Olav H. Hauge kommer ingen utenom som vil vite noe om norsk lyrikk." i følgje Jan Erik Vold[3]. "…[B]lant de få norske etterkrigslyrikerne som har internasjonalt format."[4] slår Øystein Rottem fast. "Dei fleste vil i dag vere samde om at han står blant dei fremste av diktarane våre." skriv Nils Rune Langeland.[5]
At Hauge skreiv på nynorsk var med på å gjere han mindre kjend i starten, på grunn av den språkdelte kultursituasjonen her i landet. Ein tenkte seg vel også modernismen som eit storbyfenomen. Hauge har sjølv sagt at han heldt seg til rettskrivinga frå 1917 "um ikkje i eitt og alt."[6] Han har også uttalt: "[…] det nynorske språket har vist seg å vera eit ypparleg litteraturmål; ordmengdi er utruleg stor, serleg har det ei mengd ord for skifte og ovringar i naturi […]"[7]
Eg har ikkje tenkt til å dvele ved biografiske data og personen Olav H. Hauge, sjølv om det er ein sterk tradisjon i den retninga i Hauge-samanheng. "[…] store delar av haugeresepsjonen er […] prega av ei særleg tydeleg personinteresse."[8] skriv Jørgen Sejersted. Dette kan synast noko merkeleg halde opp mot at det er få biografiske referansar i dikta han skreiv.
Han debuterte i 1946 med Glør i oska, siste diktsamling; Janglestrå, inkorporert i Dikt i samling, kom i 1980. Sin seine debut til trass, dekkjer Hauge ein lang epoke i litteraturhistoria. Han skreiv alt frå 15 års alderen, noko som gjer epoken enda lenger. Men om vi no held oss til tidsspennet 1946 – 1980, ser vi at han var samtidig med forfattarar som hører historia til, f.eks. Aksel Sandemose, Tarjei Vesaas og Agnar Mykle. Men også forfattarar som Jan Erik Vold og Dag Solstad. Og alle som debuterte på 70-talet; Bjørn Aamodt, Eldrid Lunden, Sigmund Mjelve og Inger Elisabeth Hansen, for å nemne nokon. Hauge var altså med heile etterkrigsepoken.[9]
Dikt i samling innhald drygt 400 dikt frå 7 diktsamlingar. Hauge sin eigenproduksjon er altså samla i ei bok på rundt 300 sider. Dette ruvar kanskje ikkje så veldig. Alt han har skrive av dikt finnest i ei bok på storleik med ein gjennomsnittsroman. Men denne "romanen" er ufatteleg innhaldsrik, og har eit stort spenn. Tidsspennet har eg allereie vore inne på. Eit anna spenn sørgjer Hauge for gjennom den enorme lesinga si. For å sitere Rottem igjen, Olav H. Hauge hadde ein "[…] omfattende viten om lyrikk og lyrikkteori til alle tider og fra alle verdensdeler."[10] Noko vi finn igjen fleire gonger hos Hauge, er at han omtaler litterære personar og fortidas fortfattarar som om dei budde borte i lia.
Olav H. Hauge var og ein dyktig gjendiktar. Omsetjingane hans er samla i eit bind; Dikt i umsetjing inneheld 210 dikt av 27 lyrikarar. Gjendikting er ein måte å gjere verdslitteraturen nær og eigen på. Også i omsetjingane er spennvidda merkbar. "[…] vi har eit sprang i tid på eit par hundre år og også stor geografisk spreiing med dikt frå ulike språkområde[…]"[11] Han sat altså innarst i Hardanger-fjorden og var internasjonalt orientert. Ein sann verdsmann som ikkje drog utanlands før i 1973, og da til Danmark. Frå opninga av Profilintervjuet frå 1966:

"T: Du har vel reist en del og sett deg om i landet. H: Det er ikkje mykje det. I fjor reiste eg yver Jæren. I grunnen skulle eg ikkje gjort det. Eg las Garborg i ungdomsåri, og då så eg Jæren. No er det fullt av siloar."[12]

Eit tredje spenn er det mellom korte strofer og sonettar. Tidsspennet gjer seg gjeldene her også, sonetten er jo ei tradisjonell strofeform, og det korte kanskje meir moderne. At ein i dei korte strofene finn spor både frå Edda-kvad og haiku slår litt hol på det moderne.

Den gåta eit liv og eit hjarta er
No skal vi gå rett på sak og sjå på kva Hauge skreiv. I tillegg til å ikkje bry seg om å lese dikt, av forskjellige grunnar, er det mange som meiner at analyse kan komme i vegen for opplevinga, og ikkje minst – leselysten, særleg gjeld det lyrikken. At ein rett og slett kan øydeleggje eit dikt ved å plukke det frå kvarandre. Derfor tenkte eg å begynne med den reine opplevinga:

OFELIA
Du er ingi gåte, Ofelia,
berre den gåta eit liv og eit hjarta er.
Kor umogeleg og flokut livet kan verta!
Kvar skulde me gå
um me ikkje hadde sorgi og døden?
Dans, Ofelia, syng!
Strøy rosor ikring deg,
røm inn i eit myrkare rom,
det er ljuvare der, dagen der
er ikkje so hard.
Når kvida si eldpil sting deg,
so syng, Ofelia, dans!
Vollgravi er strøydd med rosor.
(Side 196)[13]

Min påstand no, er at dei som ikkje kjende dikta frå før, sit igjen med veldig lite. Så derfor vil eg at vi ser litt nærmare på det. Det er jo den analysen er – ein nærmare titt. Nokon fullstendig analyse skal eg sjølvsagt ikkje gi meg ut på. Eg begynner på toppen. Diktet sin tittel vil ofte gi oss ein peikepinn. Ofelia, kven er det? Det er den jenta Hamlet er forelska i, i alle fall før stykket begynner. I Øyvind Bergs etterord til eiga omsetjing av Hamlet, står det at stykket inneheld "diverse mennesker som møtes og elsker og hater og dreper og sier forskjellige ting (sitert etter ung, kvinnelig student)". Og Berg legg til "Dét kan jo være et svar på hvorfor stykket fremdeles angår oss?"
Diktet er altså eit tilsvar til anna dikting, som jo det meste av moderne dikting er. Ofelia har i folk sitt medvett, og litteraturhistoria, blitt sjølve symbolet på det gåtefulle og kvinnelege. Det første diktaren seier til Ofelia, og dermed også oss, er at ho ikkje er ei gåte. (I parentes bemerket kan vi notere oss at han er dus med Shakespeares figurar). Ho er berre gåte som menneske, ikkje som kvinne. Hauge postulerar at det irrasjonelle ustyrlege, ukontrollerbare, som oftast blir karakterisert som feminine trekk, er felles for mann og kvinne. Livet kan vere vanskeleg for nokon og kvar. At vi har livet og døden felles er noko vi alle kan etterprøve. Her står det me altså eit vi, du og eg. Ofelia er som oss alle.
Men kva kan vi gjere? Danse og syngje, skriv Hauge. Danse oss ut av krisane? No er det vel ikkje akkurat danseterapi han føreskriv. Men vanskeleg lagnad kan utforskast i kunsten og gjerast om til kunst. Dette skal eg komme tilbake til. Det mørke rommet som tilbyr lindring, kan vere kunsten. Men det er jo ingen løyndom for oss at Ofelia rømde inn i galskapen. Diktet gir oss lite håp om det gir oss galskapen som løysing. Så vi trur på kunsten, men lèt galskapen murre i bakgrunnen.
Til slutt blir mogligheitene til kunsten gjenteken. Siste vers gir rom for i alle fall to syn. Det vondet i livet kan sjå fint ut ved første augekast, eller det er oppgåva vår å pynte på det vonde. Sjølvsagt kan også begge tankane haldast i hovudet samtidig. Som ei avrunding vil eg sitere Sigrid Bø Grønstøl: "Det reviderte kvinnebiletet som dette diktet innheld, gir også plass for den kvinnelege diktaren"[14]. Og vel da også den kvinnelege lesaren?
Det kan kanskje verke som ein noko dryg påstand at Hauge presenterer eit revidert kvinnebilete. Derfor vil eg prøve å klargjere denne påstanden noko nærmare. Da held det ikkje å berre sjå på Ofelia-diktet, vi må ta ein titt på eit anna av Hauges kvinnebilete. Dei fleste har vel lese eit dikt der den mannlege forfattaren samlingar sitt forelskingsobjekt med ei rose. Hauge har dikta eit svar til rosedikta.


KLUNGER
Rosone har dei sunge um.
Eg vil syngja um tornane
og roti, - ho klengjer seg
hardt um berget, hard som
ei mager gjentehand.
(Side 228)

Som i diktet om Ofelia, påstår Hauge her at livskampen er felles for kvinne og mann. Uansett dei mannlege poetane sine ønskedraumar og objektivvisering av kvinner, vilkåra for eit kvinneliv er sjelden rosenraudt. Ifølgje Sigrid Bø Grønstøl finst det ikkje noko i Hauges dikting som kan stengje den kvinnelege lesaren ute.

"Når kvinne og mann er av same slag, er det ikkje lenger mogeleg å projisera den kjødelege dimensjonen inn i kvinna og reservera den åndelege dimensjonen for mannen."[15] […] "Her er eit stort og varmt velkommen inn i ei dikting som dreier seg om mennesket, mann og kvinne, kvar for seg i livskampen, midt i sine truga og utrygge livsvilkår. Begge har dei ordet, språket, diktet å hjelpa seg med. […] Ordet er ein magi over avgrunnar."[16]


Poesiens lykkelige risiko
Er ord ein magi over avgrunnen mellom mann og kvinne, kan eg ikkje forstå anna enn at dikt kan vere ein nyttig reiskap i kvardagen. Kan poesien hjelpe ein mann til å få større innsikt i kvinneliv, og omvendt, er det vel ikkje ein for dryg påstand at poesien kan auke forståinga for medmenneske generelt. "Det er dette som er spesielt ved forfatterne, at de sitter for seg selv og grubler, og behandler temaer som er viktige for mange."[17] Å lese er det nærmaste ein kjem det å tenkje eit anna menneske sine tankar. Les ein dertil poesi, som jo handlar om å meistre språket og på mange måtar om å få sagt det useielege, kan tanken til og med kjennast ny.
Ein annan grunn til å lese lyrikk er nyfikne. "[…] ingen kan vide sig sikker på, hvor vi ender. Det er poesiens lykkelige risiko."[18] Og som L97 pålegg framtidige og notidige lærarar "[Å] nøre hugen til å ferdes utenfor oppstukne veier og i ukjent terreng, til å bruke kropp og sanser for å oppdage nye steder og til å utforske omverden."[19] I L97 handlar desse orda om naturglede, men eg synest det er ei veldig god framstilling av "poesiens lykkelige risiko".
Den som vil lese poesi med utbyte må vere nysgjerrig, tolmodig og ikkje redd for det uforståelege. Sjølv om poesien handlar om språkleg presisjon, har den ofte behov for å vere dunkel. Poeten maskerer seg like ofte, kanskje oftare, som han avslører seg. Eller som Göran Sonnevi seier det:

jag, den sönderhackade
talar Talar
också sönderhackat
så att du
bara delvis ska förstå mig[20]

Ein som har skrive om kva det vil seie å vere ein lesar, er Göran Tunström i Juloriatoret. Og best seier han det kanskje om å lese noko ubegripeleg:

Där finns mycket han inte förstår och det gläder honom allra mest, därför att det då finns en värld framför honom som han måste nå. Det obegripliga är det bästa, eller som han en dag skulle skriva: "Jag vet inte, därför måste jag vidare."[21]

Lyrikklesaren er ein oppdagingsreisande i språket. Men kva skal vi med dette språket vi oppdagar?

"Lyrikken kan hjelpe meg å få eit eige språk. Poesi handlar om ein språkleg konsentrasjon. Dikt er språkkunnskap omsett i skrift. Ord er ikkje poetiske i seg sjølv, det handlar om ein poetisk bruk av språket. Såleis krev det eit språkleg medvit ikkje berre hos lyrikaren, men òg i høg grad hos lesaren. "Språkutvikling er nær knytt til forming av personlegdommen." (L97) Eksistens kan verte stadfesta gjennom skrift. Og meir enn stadfest, ein kan byggje ut eigen biografi med andres tekstar."[22]

LAUVHYTTOR OG SNØHUS
Det er ikkje mykje med
desse versi, berre
nokre ord, røysa saman
på slump.
Eg synest
likevel
det er gildt
å laga dei, då
har eg som eit hus
ei liti stund.
Eg kjem i hug lauvhyttone
me bygde
då me var små:
krupja inn i dei, sitja
og lyda etter regnet,
vita seg einsam i villmarki,
kjenna dropane på nasen
og i håret –
Eller snøhusi i joli,
krupja inn og
stengja etter seg med ein sekk,
kveikja ljos, vera der
i kalde kveldar.
(Side 252)

Er det ikkje nett det mørke rommet Ofelia blir oppfordra til å rømme inn i, som Hauge beskriv her? Det er kanskje ikkje så mye i den store samanhengen, men det er ein stad å vere. Men skulle kunsten berre vere trøst, ville den ikkje vere varig – den må tilby noko meir. Det må vere rom for endring. Det einaste varige er forandringa. Interessant i samanhengen vår er definisjonen av læring som ei endring i måten å tenkje om røynda og seg sjølv på.
Til dagleg bruker vi eit reifiserande språk. Dvs. lineært, målretta og konkluderande. Vi bruker språket til å argumentere og for å skape forståing. Det er på mange måtar tingleggjort og ikkje interessert i dialogen sin prosess. Tingleggjort og reifiserande blir språket fordi det er distansert frå opplevinga. Å beskrive ei kjensle med ord, er ikkje det same som å føle den kjensla. I poetiske framstellingar blir kvardagspråket brukt, men det blir strekt slik at den tingleggjorte aspekten blir svekt.[23]
Altså; poeten prøver å oppnå noko anna enn å argumentere og konkludere. Som Michael Strunge har forsøk å forklare det poetiske prosjektet sitt: "En videreformidling af oplevelse, følelse, sansning, uden mellemled; hvor ordene direkte rører ved digterens oplevelse og læserens sanseapparat."[24] Og her kan kanskje kunsten tilby moglegheit for endring. Anne-Lise Løvlie Schibbye seier i alle fall dette i ein artikkel om å bruke språket for å skape endringsaugeblink i psykoterapi: "Det er opplevelsesmulighetene som har endringspotensial. […] når språket taper sin reifiserende kraft, er all opplevelse potensielt mulig."[25]
Den nysgjerrige lyrikklesaren kan ikkje anna enn fryde seg over at all oppleving er potensielt mogeleg. "[…] ingen kan vide sig sikker på, hvor vi ender. Det er poesiens lykkelige risiko."[26] Men eit slikt språk som har tapt si reifiserande kraft, er sjølvsagt krevjande å lese. Poeten sin risiko, ein kalkulert risiko – vil eg tru, er at han ikkje kan nå alle og at det er mange moglegheiter for feillesing. Som Erling Kittelsen sa det: "Dikt faller alltid på feil steder".[27] Vil ein utvitydig nå alle, kan ein skrive ting som; far les avisa, mor strikkar eller leve revolusjonen. Men poeten sitt prosjekt er eit anna enn agitatoren sin.

EIT ORD
Eit ord
- ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til –
Eg lyt ha fleire steinar
skal eg koma yver.
(Side 200)

"Slik kan ein stor diktar tale til oss, i eigne og andre sine strofer, over landegrenser, over språkgrenser, generasjonsgrenser, og vi kan plutseleg opne augo og sjå og innsjå – eitkvart."[28]

Sorg er krafts uppkome
Nå er tida er inne for å lese ein del Hauge-dikt. Den indre samanhengen mellom desse dikta er på mange måtar like mye min som Hauges. Dei blir ikkje presenterte kronologisk, og eg freistar heller ikkje å fullstendig aktualisere teksten si potensielle meining. Eg har bevisst tolka snevert og forsøk underbyggje påstanden min om at vanskeleg lagnad kan utforskast og beherskast gjennom kunsten.
Det er ei kjensgjerning, og ein floskel, at det er lettare å skrive og meir å skrive om i motgong enn i medgang. Ein treng ikkje ha møtt all verda sin motgong, langt mindre ha forsøk lage litteratur av det, for at følgjande dikt skal hørast sant ut:

UPP GJENOM ELVEDALEN
Lett stig eg på steinane,
frisk elvgufs imot meg,
og eg syng.
Sorg er krafts uppkome,
jøklane græt i soli,
kvi gjeng eg lettare mot enn med?
(Side 287)

Diktet fortel om styrke, og om ein som utadvent og aktivt kjemper mot sorga. Det krevjar kraft å sprette oppover på steinane i elva. Og her er det ei kraft som kjem frå sorga. Denne aktive handlinga fører igjen til at det blir kunst; han syng. Men den indre kjensla som sorga er, kan også i stor grad setje preget sitt på omgivnaden.

Og snjoen kom og kledde skogane i kvitt.
Eg tykte det var sorgi, for eg ser berre mitt.
(Fra OG SNJOEN KOM, side 122)

Sorga kan og føre til isolasjon. At ein gøymer og skjuler seg. Det er noko dobbelt over dei romma dikta fortel om. I OFELIA er rommet mørkt og ljuvt, i LAUVHYTTOR OG SNØHUS er rommet triveleg og minner om barndommen. Men ein kan like gjerne forsvinne inn i noko utriveleg. Sorga kan drive ein til rein flykt. Eller som Hauge sjølv sa det:

"Sorgi er den sterkaste av alle borger. Henne kan ingen skaka, ingen brotja ned; der er du trygg. Alt er uvisst – glede, byrgskap, stormod, alt skifter med vêr og vind, sorgi er urikkande."[29]

OG EG VAR SORG
Og eg var sorg og heldt til i ei hole.
Og eg var ovmod og bygde attum stjernone.
No byggjer eg i næraste treet,
og um morgonen når eg vaknar,
trær fura gull på nåli.
(Side 207)

Her er sorga fortid, men korleis kjem ein dit? Kva gjer livet verd å leve og kva har ein å leve for? Vi treng noko som gjer at vi kan lyfte blikket og sjå framover. Vi treng ein draum.

DET ER DEN DRAUMEN
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
(Side 234)

Og kva er det så draumen kan gi oss? Om vi no set eit likskapsteikn mellom draum og dikt, det er i alle fall fullt mogeleg å sjå på poeten si fantasiverd som utgangspunkt for diktinga - så er diktinga eit middel til å sprengje kvardagens snevre grenser. Men kvardagen er og ein stad å vere. Og om ein var aldri så mye "venglande fjør […] i den sterke vinden" så kjem dei stundene kor vinden løyar.

KVARDAG
Dei store stormane
har du attum deg.
Då spurde du ikkje
kvi du var til,
kvar du kom ifrå eller kvar du gjekk,
du berre var i stormen,
var i elden.
Men det gjeng an å leva
i kvardagen òg,
den grå stille dagen,
setja potetor, raka lauv
og bera ris,
det er so mangt å tenkja på her i verdi,
eit manneliv strekk ikkje til.
Etter strævet kan du steikja flesk
og lesa kinesiske vers.
Gamle Laertes skar klunger
og grov um fiketrei,
og let heltane slåst ved Troja.
(Side 190)

Og den pilen, den vinglande fjøra, som blir teken av vinden, som ikkje hamnar der ein tenkte seg?

MANGE ÅRS RØYNSLE MED
PIL OG BOGE
Det er den svarte prikken
midt i skiva du skal treffa,
nett den, der
skal pili stå og dirra!
Men nett der treffer du ikkje.
Du er nær, nærare,
nei, ikkje nær nok.
So lyt du gå og plukka upp pilene,
gå tilbake, prøva på nytt.
Den svarte prikken tergar deg.
Til du forstår pili
som stend der og dirrar:
Her er òg eit midtpunkt.
(Side 285)



Det vesle har hjarta alltid visst
"Knapt nokon norsk forfattar (og vel ingen norsk lyrikar) i det 20. hundreåret har i si levetid vore så tiljubla og så omtala[…]"[30] Mye er skrive om Hauge av mange. Det er skrive over ti universitetsavhandlingar om forfattarskapet hans. "Begeistringa er så godt som samstemt frå kollegaer og kritikarar."[31] Kva Hauge sjølv syntest om denne beundringa kan eg berre gjette om, men "[d]ette diktet har vorte lese som Olav H. Hauge si åtvaring til lesarane og kritikarane sine."[32]

FUGLEBERGET
Du likar kanskje å vere fugleberg.
Det er gildt med einkvan fuglen, veit du.
Men å verta eit slikt flaksande, skrikande berg?
Det må vera fåfengd og narreskap som har gjort
at alle desse fuglane samlast
og skit deg til.
(Side 220)

Det finst altså ei lang, lang rekkje av sekundærlitteratur rundt Hauge sin forfattarskap. Og den er positiv og hyllande. Som Terje Tønnesen skriv i forordet til boka Tunn is. Om Olav H. Hauges forfattarskap: "Denne boka viser tilnærminger der Olav H. Hauges storhet som dikter tas for gitt. Hans posisjon som nestor i norsk lyrikk har gitt grunn til udiskutabel beundring."[33] Mye av det som er skrive om Hauge byggjer opp under Olav H. Hauge som totalkonsept. "Det er få andre nynorske forfattarar frå dette hundreåret vi veit så mykje om som Hauge."[34] Dei fleste møta med Hauge, intervjuar i radio, tv og tidsskrift, biografisk baserte artiklar, er møte heime hos Hauge. Alt skal med, lusekofta, epletrea, cideren, dikta, stemma, hagen osv.
Som Claes Hylinger skriv om møtet sitt med Olav H. Hauge i 1973:

Han mötte mig vid bussen; han var klädd i svart basker och vit lusekofta. Själv hadde jag sandaler och blev våt om fötterna i duggregnet under promenaden upp till hans hus, som låg på fjällsluttningen med utsikt över fjorden. Här bodde han ensam och odlade sin frukt. När jag bytt om till ett par torra sockar, sa han: "Har du lyst på eit glas sider?"[35]

Slik har det blitt skapt eit bilete av Hauge som den tilbaketrukne, naturlege visemannen. Sjølve diktarpersonlegdommen. Ei persondyrking som trassar det meste av nyare litteraturteori. Men kritikken mot dette fokuset på personen Hauge har begynt å dykke opp dei siste åra. Vi som aldri får møte han får gå til dikta. Det er der fokuset bør liggje. Og dikta har vi, - og dei kjem stadig ut i nye opplag.

NÅR DET KJEM TIL STYKKET
År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene,
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng til ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.
(Side 298)



[1] Hauge, Olav H. 2000. Dagbok 1924 – 1994. Band I – V. Det Norske Samlaget, band I, s. 85

[2] Kittang, Atle og Aarseth, Asbjørn 1998. Lyriske strukturer. Innføring i diktanalyse. 4. utgave – revidert og utvidet. Universitets Forlaget, s. 13

[3] Dagbladet 1. juli 1983

[4] Rottem, Øystein 1995. Olav H. Hauge – Utsyn fra eplehagen. I: Norges Litteraturhistorie, bind 6. s. 363

[5] Syn og segn nr. 4/2000, s. 3

[6] Bjørkum, Andreas 1998. Målmeistaren frå Ulvik. Ord og former hjå Olav H. Hauge. Det Norske Samlaget, s. 93

[7] Bjørkum, Andreas 1998. Målmeistaren frå Ulvik. Ord og former hjå Olav H. Hauge. Det Norske Samlaget, s. 94

[8] Sejersted, Jørgen Magnus 2000. Litteraturkritikk som hyrdedikting. Resepsjonen av Olav H. Hauge. Syn og segn nr. 4/2000, s. 31

[9] Stegane, Idar 1988. Inngangar til Olav H. Hauges lyrikk.. Syn og Segn nr. 3/1988, s. 246

[10] Rottem, Øystein 1995. Olav H. Hauge – Utsyn fra eplehagen. I: Norges Litteraturhistorie, bind 6. s. 363

[11] Skei, Hans H. 1994. "Det vesle som hjarta alltid har visst." Nokre tankar om Olav H. Hauge som omsetjar. I: Tønnesen, Terje [red.] 1994. Tunn is. Om Olav H. Hauges forfattarskap. LNU/Cappelen fakta, s. 149

[12] Tufteland, Johan 1966. Eit møte med Olav H. Hauge. Profil nr. 4/1966, s. 7

[13] Hauge, Olav H. 1994. Dikt i samling. Det Norske Samlaget. Alle sidehenvisningar er til denne utgåva.

[14] Grønstøl, Sigrid Bø 1988. Kjærleikspoeten Olav H. Hauge. Syn og segn nr. 3/1988, s. 258

[15] Grønstøl, Sigrid Bø 1988. Kjærleikspoeten Olav H. Hauge. Syn og segn nr. 3/1988, s. 258

[16] Grønstøl, Sigrid Bø 1988. Kjærleikspoeten Olav H. Hauge. Syn og segn nr. 3/1988, s. 260

[17] Brekke, Toril 2001. Pauseklovn eller døråpner? Norsklæraren nr. 4/2001, s. 43

[18] Mai, Anne-Marie 1991. At læse digte. Borgens Forlag, s. 78

[19] Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L97) 1996. Det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartement

[20] Sonnevi, Göran 1979. Språk; Verktyg; Eld. Bonniers, s. 15

[21] Tunström, Göran 1983. Juloriatoret. Albert Bonniers Förlag, s. 43

[22] Sture, Stefan Andreas 2001. Oppbrot og heimkomst. Norsklæraren nr. 4/2001, s. 39

[23] Schibbye, Anne-Lise Løvlie 2001. Språk og endring. Om å bruke språket for å skape endringsøyeblikk i psykoterapi. Tidsskrift for Norsk Psykologiforening nr. 38/2001, s. 629ff

[24] Mai Strunge 1985, Samtaler m.m. mellem Anne-Marie Mai og Michael Strunge. Borgens Forlag, s. 107

[25] Schibbye, Anne-Lise Løvlie 2001. Språk og endring. Om å bruke språket for å skape endringsøyeblikk i psykoterapi. Tidsskrift for Norsk Psykologiforening nr. 38/2001, s. 634

[26] Mai, Anne-Marie 1991. At læse digte. Borgens Forlag, s. 78

[27] Under opninga av litteraturveka ved Høgskolen i Østfold, avd. lu. 2000.

[28] Skei, Hans H. 1994. "Det vesle som hjarta alltid har visst." Nokre tankar om Olav H. Hauge som omsetjar. I: Tønnesen, Terje [red.] 1994. Tunn is. Om Olav H. Hauges forfattarskap. LNU/Cappelen fakta, s. 158


[29] Hauge, Olav H. 2001. Skogen stend, men han skiftar sine tre. Aforismar i utval. Det Norske Samlaget, s. 27

[30] Vassenden, Eirik 2000. Utlevering og atterhald. Olav H. Hauges Dagbok 1924-1994. Syn og segn nr. 4/2000, s. 9

[31] Sejersted, Jørgen Magnus 2000. Litteraturkritikk som hyrdedikting. Resepsjonen av Olav H. Hauge. Syn og segn nr. 4/2000, s. 31

[32] Ljones, Torbjørn 1983, Mottakinga av Olav H. Hauge si dikting. Hovudoppgåve, Universitetet i Bergen, s. 1

[33] Tønnesen, Terje [red.] 1994. Tunn is. Om Olav H. Hauges forfattarskap. LNU/Cappelen fakta, s. 7

[34] Vassenden, Eirik 2000. Utlevering og atterhald. Olav H. Hauges Dagbok 1924-1994. Syn og segn nr. 4/2000, s. 8

[35] Hylinger, Claes 1996. Hemma hos Hauge. I: "Något vidunderligt ska ske". Läsbilaga. Ordfront magasin nr. 1/1996, s. 8

This page is powered by Blogger. Isn't yours?